Bøker

Tilslørt mørke

Prableen Kaurs Ferdig med ting svekkes av litt for enkle skildringer av et vanskelig mørke og et muntlig språk uten antydende dybder.

Prableen Kaurs jeg-fortellende roman begynner og avslutter med at romanens hovedperson, Ilone, snakker om at hun skal fortelle oss sin hemmelighet. Et slikt løfte bør oppfylles. Fortellingen imellom er et forsøk på å innføre leseren i den unge psykologistudentens hemmelighet: Hun bærer på et vondt mørke.

Vi følger Ilone ut av et ødeleggende kjæresteforhold og inn i et annet og bedre. Vi er med henne på lesesalen, i butikken, når hun trener og er på fest. Vi ser henne når hun gråter uten grunn, og når hun engster seg for både innbilte og reelle farer. Ilone er streng med seg selv: «(Jeg liker) smerten ved ensomhet eller ved å være forlatt. Det er på en måte fortjent, noe jeg må påføres for å kunne ha det greit igjen. Hvis ikke blir livet for godt til å være sant.»

Vanskelig øvelse

Kan et lidende menneske ha plass til en annen i livet sitt? Går det an å forvente noe godt av en kjæreste når man tror at man ikke fortjener det? Det er dette landskapet Kaur forsøker å gå opp. Det er et interessant anslag. Men det er en vanskelig øvelse å skildre en litterær persons indre mørke. Det krever at forfatteren kan skille mellom tekst som forteller og tekst som viser: Show, don't tell. Kaur vet sikkert dette, men hun må klare å vise oss hvordan Ilone sliter, det er ikke nok å fortelle oss at hun sliter.

Friksjonsløst

Romanen evner ikke helt å skille mellom disse to skrivemodusene. Vi fortelles stadig at Ilone har det vanskelig, men vi forstår ikke hvordan eller hvorfor. Det er ikke nok å fortelle at hun ikke kan stoppe å gråte, når vi ikke får en mulighet til å dras inn i det Ilone sliter med. Teksten blir friksjonsløs – selv om Kaur forteller oss om en person som tydeligvis er full av friksjoner. Men hvilke? Vi slippes ikke inn i romanen. Resultatet blir at jeg sitter igjen med en følelse av å lese en fortelling som ikke angår meg. Jeg føler ikke medynk med Ilone. Det er ubehagelig. Men det blir for få antydninger eller åpninger utover, der leseren kan koble seg på Ilone, fylle inn sine egne tanker og følelser. Romanen blir uinntagelig.

Muntlig språk

Heller ikke språklig sett lykkes Kaur helt. Språket er muntlig, dagbokaktig: «Jeg var en glad unge som hadde det skikkelig bra. (...) (Kan ting) gå galt i livet selv om man har det bra? At det skjer noe inni oss? Det var ingen som holdt meg utafor leken eller kastet matpakka mi i søpla. Jeg har ingen jeg kan skylde eller peke på, som jeg kan plassere ansvar hos, for at jeg har det som jeg har det, for at jeg er blitt som jeg er blitt.»

Leseren sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter slike passasjer. Hvordan mener hun selv at hun er blitt? Og hvorfor tror Ilone at et menneske ikke kan gå i stykker innvendig selv om dette mennesket ytre sett har hatt det bra? Slike spørsmål får vi ikke svar på, dessverre.

Ekstra runder

Jeg unner Ilone alt godt, og Kaur har funnet et godt utgangspunkt for en interessant tekst. Men jeg skulle ønske at hun hadde gått noen ekstra runder med jeg-fortellingen sin. Da kunne vi kommet på innsiden av romanpersonen, det hun gjør, tenker, sier og føler, inn til det virkelige mørket hun lover at hun skal fortelle oss om.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker