Tidenes eldste roman er fornøyelig fortelling fra første til siste side, en løp og kjøp i nærmeste kiosk-bok

Av Amund Børdahl

Lenge før noen begynte å snakke om romanen som sjanger, ble det skrevet romaner. «Den antikke­ romanen» er det moderne felles­navnet på en type underholdningsprosa som florerte fra slutten av hellenistisk tid til ut i senantikken. I sentrum av sjangeren plasseres fem greske kjærlighetsromaner, hvorav den best kjente er Dafnis og Khloe, som ble oversatt til norsk av Trygve Width i 1956.

Nå foreligger en annen av disse­ romanene i norsk språkdrakt: Kallirhoe av Khariton, oversatt av Bente Lassen og utgitt i Gyldendals Kanon-serie. Den dateres­ av de fleste til århundret før Kristus og er i så fall den første av de antikke romanene vi kjenner. Dermed kvalifiserer den til betegnelsen «verdens eldste roman.» Alene dét gjør den verd et bekjentskap. Men det trenger på ingen måte bare å være litteraturhistorisk interesse som driver en til å lese den. Kallirhoe er en fortryllende og fornøyelig fortelling fra første til siste side, en pageturner, en løp og kjøp i nærmeste kiosk–bok.

LES OGSÅ: – Vi sensurerer gamle dagers kultur ut fra vår egen tids moralforestillinger, sier kurator som er aktuell med utstilling om nakenhet i antikken

Forfatteren

Om forfatteren vet vi ikke annet enn det han selv opplyser i romanens åpning: «Jeg, Khariton fra Afrodisias, sekretæren til advokaten Athenagoras, skal fortelle om en kjærlighetshistorie som fant sted i Syrakus.»

Khariton kom med andre ord fra en by et stykke inn i landet i det sørvestlige hjørnet av Lille-Asia, nåtidens Tyrkia, og var skriver for en for øvrig ukjent rhetor. Det er alt vi har av forfatterbiografi; her fins ikke noe forfatterskap å diskutere på moderne vis, ingen forfatterfigur å dyrke eller omvendt. At forfatterens hjemby er oppkalt etter Afrodite, må likevel kunne kalles et lykkelig sammentreff. Kallirhoe handler kort fortalt om hvordan to unge, Kallirhoe og Khaireas, finner hverandre, mister hverandre, går gjennom et svare strev av strabaser, og finner og får hverandre igjen til slutt.

Kallirhoes’ roman

Selve opplegget er typisk for sjangeren − og plottet er foregrepet allerede i det homeriske eposet Odysseen, hvor helten forenes med sin hustru etter lang tids fravær og en strabasiøs reise hjem.

I Kallirhoe er imidlertid både helten og heltinnen med hvor det skjer hele veien. Ikke minst gjelder det henne: «Dette var altså historien jeg har skrevet om Kallirhoe,» slutter romanen. Selv om den også gjerne har vært omtalt som «Khaireas og Kallirhoe,» er Kallirhoe den riktige tittelen. Det er definitivt hun som stjeler showet.

En sammensatt helt

Khaireas er en vakker yngling og en dyktig general når det trengs. Han er i handlingens løp også fryktsom og ubesluttsom, utrøstelig, på grensen til suicidal når det røyner på; hos ham som hos andre i denne romanen går følelsene høyt og lavt.

Romanens handling settes for alvor i gang når han i et anfall av gudestyrt sjalusi sparker sin nyvunne hustru i mellomgolvet så hardt at hun omtrent tar sin død av det. Hun får en storslått begravelse. Den stakkars levende begravde blir funnet av gravrøvere, som også er sjørøvere, havner i Lille-Asia og får en ny mann, som tror at det barnet hun bærer er hans. Skjebnens tildragelser fører både henne og Khaireas (som er blitt klar over at hun er i live) helt til Babylon, før returen til Sicilia under nye dramatiske omstendigheter. Når den lykkelige gjenforening av paret omsider kan finne sted, er det ikke minst takket være Khaireas’ iherdige innsats for å få tilbake sin elskede.

LES OGSÅ: Ytre høyre bruker antikken som klubbe, mener antikkforsker Donna Zuckerberg

Den vakkert rennende

Men om Khaireas spiller sin rolle som sammensatt romanskikkelse godt, med både heroiske, tragiske og komiske trekk, er det Kallirhoe vi fester oss ved, og ikke minst fordi det er henne alle andre i romanen fester seg ved. Navnet Kallirhoe betyr «den vakkert rennende»; hun bokstavelig talt renner over av vakkerhet. Med god margin utdistanserer hun enhver konkurrent.

Dette er romanens store clue: Hovedpersonen er rett og slett verdenslitteraturens mest blendende skjønnhet. Den skjønne Helena i Homers Iliaden, jødinnen Rebekka i Walter Scotts Ivanhoe, den unge Natasha i Tolstojs Krig og Fred (for ikke å snakke om Eva Linde, Turid Lammers og jeg vet ikke hvem i Dag Solstads galleri av fatale fruentimmere) − alle må de, i likhet med alle andre kvinner, i denne og i alle andre bøker og filmer, se seg slått av Kallirhoe, «en ubeskrivelig vakker jente og hele Sicilias idol.» Hennes skjønnhet er ikke av denne verden, men guddommelig, «og den hun dermed lignet mest, var ikke en havnymfe eller fjellnymfe, men Afrodite selv.»

Det utrolige synet

Det litterære trumfkortet er imidlertid ikke de spredte beskrivelser forfatteren gir av Kallirhoes utseende, selv om de er effektfulle nok i all sin konvensjonalitet: hennes bare armer, hennes utslåtte hår, hennes øyne som skarpt lys i nattemørket, hennes stemme som musikk fra en lyre.

Trumfkortet er de mange beskrivelsene av den virkningen hun øver på sine omgivelser. «Det utrolige synet» får folk, både menn og kvinner, til å strømme til fra alle kanter; hun blir fort «sagnomsust over hele Asia.» Et høydepunkt er hennes ankomst til Babylon. Ryktet har løpt foran, hele byen er på bena, og de lokale persiske skjønnhetene har mobilisert den aller peneste for å ta luven fra nykommeren. Denne konkurransen vinner vi, mener perserne før Kallirhoe er fremme. Når hun viser seg, ramler folk over hverandre for å få et glimt.

LES OGSÅ: Forfatter Anne Carson oversetter både Gud og antikken, for å irritere og for å forstå

Virkningsfull realisme

Også en rekke andre personer gir liv til fortellingen. De er fra alle samfunnslag, fra banditter, bondejenter og tjenestejenter til husforvaltere og stattholdere og helt opp til perserkongen (som kaster seg hvileløst rundt om natten ved tanken på Kallirhoe) og hans dronning (som gleder seg til hun skal dra).

Ikke minst kvinners aktive deltakelse i handlingen er en slående egenskap ved dette litterære universet, slik oversetteren peker på i sin instruktive innledning til romanen. Med sine enkle og ofte fort tegnede trekk fremstår de ulike personene ikke dermed som flate og sjablongaktige, men med virkningsfull realisme; dem vi blir best kjent med, trer frem som virkelige karakterer.

Full kontroll

Oversetteren nevner spesielt røveren Theron som en slik figur; selv vil jeg fremheve stormannen Dionysios, som blir Kallirhoes andre mann, og siden Khaireas’ smerteligste rival. Han blir til sist latt i stikken og sitter alene tilbake som eneforsørger av en sønn som han lenge har trodd var hans, men som Kallirhoe meddeler per brev at er hans stesønn. Hun ber ham oppdra gutten, og om at han ikke skal bli utsatt for en stemor. «Hun har virkelig full kontroll,» skriver oversetteren i innledningen.

Det samme kan man trygt si om Bente Lassen, som treffer tonen fullstendig i sin fine oversettelse av denne underholdende og vakre boken.