Tidenes eldste roman er fornøyelig fortelling fra første til siste side, en løp og kjøp i nærmeste kiosk-bok
I mer enn to tusen år har det vært skrevet romaner. Kallirhoe av Khariton er eldst av dem, og kan skilte med det skjønneste blikkfang i verdenslitteraturen.
Kallirhoe handler kort fortalt om hvordan to unge, Kallirhoe og Khaireas, finner hverandre, mister hverandre, går gjennom et svare strev av strabaser, og finner og får hverandre igjen til slutt. Her har Jean-Honoré Fragonard framstilt motiv fra boken i et maleri fra 1765, hvor presten Koreus ofrer seg for å redde Kallirhoe.(Foto: )
Av Amund Børdahl
Lenge før noen begynte å snakke om romanen som sjanger, ble det skrevet romaner. «Den antikke romanen» er det moderne fellesnavnet på en type underholdningsprosa som florerte fra slutten av hellenistisk tid til ut i senantikken. I sentrum av sjangeren plasseres fem greske kjærlighetsromaner, hvorav den best kjente er Dafnis og Khloe, som ble oversatt til norsk av Trygve Width i 1956.
Nå foreligger en annen av disse romanene i norsk språkdrakt: Kallirhoe av Khariton, oversatt av Bente Lassen og utgitt i Gyldendals Kanon-serie. Den dateres av de fleste til århundret før Kristus og er i så fall den første av de antikke romanene vi kjenner. Dermed kvalifiserer den til betegnelsen «verdens eldste roman.» Alene dét gjør den verd et bekjentskap. Men det trenger på ingen måte bare å være litteraturhistorisk interesse som driver en til å lese den. Kallirhoe er en fortryllende og fornøyelig fortelling fra første til siste side, en pageturner, en løp og kjøp i nærmeste kiosk–bok.
