Den første låten på den nye plata til det norske bandet The Opium Cartel viser hvor fint resultatet kan bli selv om man tar utgangspunkt i et sound og noen forbilder i musikkhistorien som allerede representerer perfeksjon. Det er nemlig nok å ta for seg av i bassenget der Roxy Musics Avalon og annen 80-talls sophisti-pop befinner seg, til at åpningssporet og singelen «In the Streets» blir et av de kuleste norske popøyeblikkene i vår.

The Opium Cartel er prosjektet til låtskriver og multiinstrumentalist Jacob Holm-Lupo, som også står bak progrockbandet White Willow, som vel er langt mer kjent ute i verden enn i Norge. I The Opium Cartel har han til dels med seg musikere som han omgir seg med ellers også, som trommis Lars Fredrik Frøislie, men han inviterer gjerne ulike instrumentalister og ikke minst vokalister inn i loopen fra gang til gang.

Vokale løft

Nevnte «In the Streets» har alt man elsker med den raffe 80-tallspopen, slik som Yamaha DX7-synthlyder og til og med undertrykt reggae på refrenget. (Har du lagt merke til hvor mange av de sene Roxy Music- og Bryan Ferry-låtene som egentlig er reggae?) Sangen løftes, som flere av de andre på plata, av Silje Huleboer fra duoen Ole & Silje Huleboer. Hun bidrar med sin klare signaturstemme og avpasset mengde lengsel og polish. Huleboer gjennomførte for øvrig under vårens lockdown en strømmet karaokekonsert med låter av sitt forbilde Mariah Carey, til manges begeistring. Ole (Øvstedal) er også med på bass og gitar på albumet, mens russisk-israelske Ilia Skibinsky står for den superfine sax-soloen på første låt.

Etter hvert tar jeg meg likevel i å tenke på det kjente sitatet fra svart-hvitt-film-komiker Groucho Marx: «Dette er prinsippene mine, og liker du ikke dem, vel, så har jeg noen andre!». Holm-Lupos 13 år gamle datter Ina A synger på «Nightwings», fire låter ut i settet. Det gjør hun bra, men stilen er på det tidspunktet også blitt en ganske annen enn i starten. Overgangen har skjedd gjennom en rockete gitarportal i de to siste minuttene av det instrumentale sporet som kommer før, passende nok titulert «A Question of Re-Entry».

Les flere anmeldelser og anbefalinger av Ole Johannes Åleskjær

Proghåp

Herfra og ut veksler valutaen det går i ofte: akustisk pop, prog-pop/rock, lengre trommebreaks, fuzzgitarsoloer og platesamler-synth. 80-tallet er fellesnevner i mye, og egenomtalen nevner passende nok band som Alan Parsons Project og Camel, og man kan vel legge til både nylig avdøde Rupert Hine og 90-tallets 4AD-band, litt, jeg mener mye ettersom hvilken låt man snakker om. Referanselista kunne i det hele tatt sikkert vært et lengre pdf-vedlegg til glede for en viss type lyttere, men Holm-Lupos prosjekt er selvsagt noe større enn å kaste om seg med musikalske sitater.

Tematikken i plata ser ut til å ligge i møtet mellom barndommens tanker om hva slags forutsetninger man har og hva livet vil bringe på den ene siden, og hva som skjer når disse prøves mot erfaring og realitetene i voksenlivet på den andre. Holm-Lupo uttrykker dette i noen riktig fine bilder. Som at det fortsatt finnes en gjemt dør å løpe til bak sypressene sammen med et du, og når karusellhjulet nå står stille, er fortsatt minnene om turene tydelige. Jeg fornemmer en form for optimisme eller beholdt håp, selv når alt viste seg å få litt andre farger enn man først hadde sett for seg.

Et spørsmål om stil

Mye god spilling og utstrakt sans for arrangering gir følelse av sammenheng til Valor i tillegg til prog-DNA-et som ligger i det meste av det bandet gjør. De ulike vokalistene (Det er enda et par som jeg ikke har nevnt.) har derimot temmelig forskjellige klangfarger, som om det ikke var nok at låtene spenner over mye sjangermessig fra før. Toleransen for slike skifter og slik stilvandring er sikkert ulik hos den enkelte lytter. Og mange vil sikkert digge nettopp denne bredden i seg selv. For en popfan som meg, kunne det også være virkelig interessant å høre idéene fra den mer rendyrkede popinngangen «unshy on the skyline» (for å stjele en Rupert Hine-tittel) på en hel plate en gang også. Både låtskriving og utførelse her utgjør det aller mest vellykkede ved albumet for min del.

En bonusanbefaling: Swans på lerretet i Oslo

Swans er et band som ikke ligner mye annet og som vi stadig kommer tilbake til her i avisa, ikke minst på grunn av deres insistering på spørsmål om eksistens og åndelighet. Michael Gira og co skulle ha tatt turen fra New York for å spille i Nidarosdomen i august under årets Olavsfest. På grunn av myndighetenes forlengelse av forbudet mot arrangementer med mer enn 500 tilskuere, er alle storkonsertene under årets festival skjøvet over til 2021. Om man befinner seg i Oslo denne uka, er det likevel mulig å få seg en Swans-dose, når kinoen Vega setter opp dokumentarfilmen om bandet, Where Does A Body End?, i samarbeid med Kafe Hærverk, som ligger nesten vegg-i-vegg.

Visningen finner sted på Vega Scene i Oslo, 18. juni.