Tepper ­mellom ­forsvinning og tilsynekomst

Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av det som nesten kommer til syne. Det kunne være en figur i mørket etter lyset var slått av – for var det en mann som stod der borte i hjørnet, ­eller var det et klesstativ med jakker? Det samme gjelder minnet. For det å nesten huske noe, men så oppleve at det vrir seg unna i siste­ liten, gjør meg bare mer besatt av forsvinningspunktet. Jeg fortsetter å se selv om klarheten ikke kommer.

Slik er det også med Aurora Passeros tekstilarbeider.

Nesten synlig

Mange beskriver hennes tekstilkunst som ­malerisk, eller som en etterkommer av modernismens abstrakte­ kunst, men for meg er disse bild­ene mye mer enn kunsthistoriske­ sitater. I verkene heist opp på veggene eller hengende midt i rommet på Vigeland-museet, skimter jeg nemlig også noe jeg ikke får helt tak på. Kan det være et landskap eller et ansikt? Eller er det en svak skisse til et maleri som enten er vasket vekk eller i ferd med å tre frem? Begge deler?

Utydeligheten får verkene til å balansere mellom synlighet og forsvinning på en måte som skjerper fantasien. Jeg går frem og tilbake i rommet. Sølvskimmer flakker over teppene når jeg går rundt, slik at de beveger seg som en sildrende bekk som rammes av solstråler.

Form blir innhold

Til tross for vagheten forteller material­ene og måtene teppene er flettet sammen en historie som løfter frem en bredere erfaring av det jeg nesten får øye på.

Enkelte av dem er vevd med tykk, robust tråd slik at de blir solide og slitesterke. Jeg går tett på en av vevene og betrakter den, knute for knute. Jeg klarerer ikke å se gjennom trådene: maskene er så stramt dratt sammen at de har tettet igjen for veggen bak. I tusenvis av år har vevde tekstil­er hatt nettopp denne opp­gaven, som kommer til syne gjennom den tette veven­ og den tykke tråden:­ de blir til et stykke tøy som kan varme eller dekke til. Form og innhold trekkes sammen.

Skjøre og bevegelige

Andre vevnader er skjørere: tråden er så tynn at tekstilene blir slør som duver av den minste luftstrømning i rommet. Mange steder er veven raknet og maskene henger løst, slik at det oppstår sprekker og gap som gjør at jeg kan se rett gjennom den. I disse vevstykk­ene svever hårtynne tråd­biter fritt rundt både i og utenfor ­veven og forteller om et flettverk som hverken henger skikkelig sammen eller dekker til noe.

De skrøpeligste verkene blir dermed gjennomsiktige, flyktige flettverk som ikke klarer skjule noe, heller ikke veggen bak. Det betyr ikke at det jeg bare har en anelse om blir klarere, men det oppstår en dialog mellom det robuste og det skjøre i de ulike tekstilverkene som sier noe om hvordan jeg strekker meg etter det som er i ferd med å forsvinne.

Det flyktige

For hvordan forholder vi oss til det vi nesten ser, det vi ikke helt husker? Legger vi inntrykkene tett ved siden av hverandre og strammer til slik at det dannes et mer helhetlig bilde av det vi fornemmer? Eller lar vi dem sveve rundt i fantasien slik at anelsene kan leve sitt eget liv?

Prøver vi for hardt å forstå det vi kun fornemmer, vil det kanskje bli enda mer utydelig for oss, tenker jeg, mens jeg betrakter teppet som myndig holder trådverket sammen og skjuler veggen bak. Men om vi hengir oss til det flyktige, og leker oss med inntrykkene, vil vi kunne komme tettere på det som skjer, slik de løst vevde teppene forteller at de er i ferd med å rakne, men også viser veggen bak, åpent og skjørt.

Gåtefull dybde

Passeros tekstiler er bilder på hvordan styrke­ og skjørhet flettes sammen med det vi bare kan ane. Det ligger en lengsel i hennes tekstiler som er dypt menneskelig, siden vi hele tiden mister noe – eller noen – som vi fortsetter å se ­etter. Tenker­ jeg på tekstilene slik, blir forsvinningspunktet mer ­nyansert, slik at jeg i det minste kan betrakte at det forsvinner.

Det uklare gjør synlig en gåte jeg ikke kan knekke i disse tepp­ene. Derfor fortsetter jeg å se, fascinert, inn i det som ikke kan beskrives som noe annet enn teppenes dyp. Mens jeg ser blir verkene fokuspunkter for lignende erfaringer jeg har hatt. De virker samlende og gir meg et rom å tenke over den flyktige erfaringen av nesten å huske noe, nesten å se noe, som vanligvis er så vanskelig å holde fast.