Teologi i klimakrisens tid

«Life arising from death and destruction is Earth’s song of hope and God’s song of love.»

Slik begynner Cynthia Moe–Lobedas bok Resisting Structural Evil: Love as Ecological–Economic Vocation. Å lese den har for meg vært en øyenåpner. For selv om hun skriver om store og kompliserte globale strukturer og søker å gi et teologisk perspektiv på dette, handler det dypest sett om våre hverdagsliv. Det handler om hvordan vi kjøper våre klær og vår mat. Det handler om hvordan vi forvalter de ressurser som er oss betrodd både som enkeltpersoner, kirke, lokalsamfunn og som samfunn i en global kontekst.

Skolestreiken

Resisting Structural Evil ble utgitt i 2013, men er mer aktuell enn noen sinne. De siste månedene har barn og unge, inspirert av svenske 16-årige Greta Thunberg, tatt til gatene og skolestreiket for klimaet. Før påske registrerte bevegelsen «Fridays for Future» 2052 skolestreiker i 123 land, inkludert Norge, og dette er en hurtigvoksende bevegelse. Fredag 22. mars streiket over 40.000 norske elever og studenter med krav om klimaendring – nå! Også kirkelige aktører lar seg engasjere, og uka før var St. Jakob kirke i Bergen vertskap for streikere som ville spise gratis lunsj og lage plakater til demonstrasjonen.

De unge mener alvor når de holder oss voksne ansvarlige for den situasjonen vår klode befinner seg i, og i klimakrisens tid er Moe–Lobeda en teologisk veileder jeg gjerne lytter til. Hennes bok kan være til inspirasjon for dem som er opptatt av hvordan vi kan leve ansvarlig som mennesker og troende i det forfatteren betegner som «den overforbrukende» del av verden.

Overforbrukere

Cynthia Moe-Lobeda er en internasjonalt anerkjent kristen etiker og luthersk teolog, og denne boka er på mange vis en oppfølger til Healing a Broken World: Globalization and God som kom i 2002. Forfatterens bakgrunn som aktivist for miljø, klima og sosial rettferdighet klinger også med i Resisting Structural Evil. Hun demonstrer hvordan vår vestlige livsstil utgjør en trussel for verdens mindre privilegerte og for jorda. Hun kaller vår ofte ubevisste deltakelse i utbytting av fattige og naturen for strukturell ondskap. På treffende vis beskriver hun vår situasjon som overforbrukere:

«This land is replete with profoundly caring human beings, motivated not only by self-interest but also by infinite wellsprings of compassions and by desire for justice and goodness. And yet everyday life, a good life in the United Stated Norge, entails consumption, production, and acquisition patterns that threaten Earth's capacity to sustain life as we know it, and exploit vast numbers of people worldwide, some even unto death.»

Avmaktfølelse

For selv om vi ikke mener å skade noen eller noe, og heller ikke kunne forestille oss å slå ned noen på gata, holde noen fanget i en luguber fabrikk eller true folk på liv og helse, så utgjør faktisk vår livsstil en trussel for mange gjennom klimaendringer. Måten vi lever på fratar dem jorda deres, forgifter vannet deres og ødelegger livsgrunnlaget deres. Moe–Lobeda kaller dette «uncreating»; vi gjør det motsatte av «creating», av å skape. Hun kaller oss til å omvende oss fra strukturell ondskap, ja, fra strukturell synd. For meg demonstrerer hun også at syndsbegrepet ikke har utgått på dato, men at vi snarere kalles til å både kritisere, gjenerverve og refortolke det.

Samtidig påpeker hun viktigheten av å ikke stoppe med det, for da kan vi lett la oss overvelde og kjenne på avmaktsfølelse:

«I have experienced that paradoxical and life-saving hope. In my time of youthful despair about systemic injustice, I needed to talk with a person who recognized the horror of structural sin and yet maintained hope and a sense of deep joy. The late Jon Nelson, proved to be that person. After hearing my desperation, he responded with words that flooded my being with hope: I have hope and joy, he calmly expressed, because in all of my struggles for justice and peace, I know the end of the story. By this he meant the promise that, regardless of compelling indications otherwise, all forms of death and destruction that humankind and this earth may experience are overcome by resurrection.»

Nedenfra–perspektiv

Moe–Lobeda argumenterer for at disse urettferdige og syndige strukturene er menneskeskapte, og at det da også er mulig for mennesker å endre på dem. Hennes budskap er at vi må erkjenne «det som er». Deretter oppfordres vi til å se «hva som kan bli», og at «det som kan bli, faktisk allerede nå er i ferd med å bli til». Dette kaller Moe–Lobeda for en «critical mystical vision», en kritisk-mystisk visjon. Samtidig betoner hun at dette er en del av vårt kall til å elske vår neste som oss selv. Nestekjærlighet er «rettferdighetssøkende kjærlighet», og det er, i følge henne, det motsatte av strukturell synd og ondskap.

Bokas oppbygning følger denne tredelingen, der Moe–Lobeda begynner med å beskrive og demaskere strukturell ondskap («det som er») på en måte som virkelig røsker i den leser som befinner seg i den overforbrukende del av verden. Det viktige er at hun ikke avslutter der, men gir oss del i en visjon av «hva som kan bli»; at det finnes en alternativ måte å leve på. Det finnes en alternativ bevegelse. Her henter hun ressurser i sin egen lutherske teologiske tradisjon samt i teologiske og teoretiske strømninger med et nedenfra–perspektiv. Språket hennes er likevel ikke indre–kirkelig eller indre–teologisk. Hun skriver for en bredere leserskare enn sine teologiske og etiske fagkolleger.

Strukturell ondskap

Ifølge Moe–Lobeda har teologien tre verktøy: (1) kritikk, (2) gjenervervelse (retrieval) og (3) rekonstruksjon (refortolkning). Disse tre stegene skal ikke forstås kronologisk, men er snarere innvevd i hverandre og preger også bokas fremstilling. Mens vi i de første kapitlene får høre livshistorier som får frem hvordan strukturell ondskap kan prege vanlige hverdagsliv, peker forfatteren i de senere kapitlene på mulige praktiske utveier. Boka er således unikt praktisk og gir konkrete handlingsalternativer for å kunne bli en del av bevegelsen mot «det som kan bli og som allerede nå er i ferd med å hende.» Eksemplene er stort sett hentet fra amerikansk kontekst og land i sør som forfatteren kjenner til, men, slik jeg ser det, er mye overførbart til vår norske kontekst.

Jeg har sjelden lest en bok som så sterkt har preget min måte å tenke på og som så sterkt utfordrer meg i det daglige. Moe–Lobeda skriver teologi for klimakrisens tid.

Tone Stangeland Kaufman er første­amanuensis i praktisk teologi ved MF ­vitenskapelig høyskole