Tenåring i støpeskjeen

Sjelden har en roman tatt så stor plass i meg. Kanskje skyldes det at de som befolker den er så uendelig sårbare og at romanens enkle tittel, de, er betydningsladet til bristepunktet. For det er bare de to og vissheten om at den voksne av dem skal dø innen et år. De snakker om det på sin egen måte. Hun har svelget en tung sten som sitter like under brystet, forteller moren den seksten år gamle datteren og antyder konturene av en skremmende sykdom.

Alene

de handler om sårhet, vakling og flukt i tiden før og like etter morens død og ungjentas forsøk på å lindre både for seg selv og moren. Det som slår meg er aleneheten, ingen onkler eller bestemødre dukker opp. I møte med katastrofen går jenta i ring inne i leiligheten, på samme vis som hun går i ring om sitt eget indre og lukker seg for omgivelsene. Bevegelsen speiles i romanens sirkelkomposisjon som ­fører til at jeg opplever den som en sluttet enhet – som et kunstverk som rammer inn denne eksistensielt ladete perioden på omkring et år.

Jenta er på vei inn i voksenlivet, og moren på vei ut av livet. Likevel er ikke dette en sorgtung bok. For følelsene utmales ikke. De bruker ikke et språk som dveler ved sykdom og mørke, men snakker om hverdagslige småtterier – måltider, innredning, skole og arbeid. Solidarisk med omverdensforståelsen til de to er perspektivet nært og tett inntil de to. De blir aldri sett ovenfra eller på avstand. Dermed uteblir også noe av overblikket og romanen krever litt oppmerksomhet. Den er ikke kronologisk, men følger likevel sykdommens forløp som faller sammen med datters første år som gymnasiast.

Forfatter i kim

Tidsdimensjonene skapes ved at små scener som ligger langt tilbake i tid gjengis side om side med nåtidige. De episke linjene er nedstrippet til fordel for en tid- og romfølelse som forsterkes ved at nåtid og fortid presenteres i samme setning: «Hun begynder i går» og «Den punkterer i fjor». Den logiske bristen i utsagnene illustrerer virkningsfullt at teksten er skrevet. Jeg får ikke lov til å gli sømløst inn i illusjonen.

Samtidig går det opp for meg at denne nyeste romanen til Helle Helle er skrevet av henne som en gang var seksten år og forsøker å skrive. I likhet med andre av de kvinnelige ­romanpersonene til Helle Helle er ungjenta i de en forfatter i kim. I sær står denne jenta i forbindelse med hun som heter Jane i Rødby-Puttgarden, som også har forfatterambisjoner. Rødby-Puttgarden foregår på samme tidspunkt i samme ­område på Lolland-Falster. I den boka er moren død og ­døtrene bor i den samme leiligheten som de vokste opp i. I­ngen av dem ønsker å flytte vekk.

Håpet

Det som skiller de fra de andre romanene til Helle Helle, er et underliggende fremtidshåp. Selv om romanen også handler om å vokse opp i trange kår med bare en voksen – de eier ikke «meget mere end glastroldene og optimismen» konstateres det nøkternt – så driver moren datteren fremover ved å oppmuntre lekselesing med belønninger.

Helle Helle meisler dagligdags snakk til kunst. Av og til kan «de» også sikte til tenåringene og gjengi deres felles oppfatning av en situasjon og nærmest skape en kollektiv stemme. Romanens flertydighet skaper spennvidde. For den forteller også om tenåringens kalvbeinte vakling inn i gymnasiastlivet og viser hvordan relasjoner etableres, brytes, og gjenskapes i jentas sosialiseringsprosess. Keitete, komisk og gjenkjennelig. Som et vellykket kunstverk favner «de» uendelig bredt med sine knappe hundreogseksti sider. Med to tenåringsjenter i hus traff den blink hos undertegnede.

[ LES FLERE AV VÅRE BOKANMELDELSER HER! ]