Den klassiske balletten har hatt en tendens til å dyrke eventyret og elegansen. Med delikate bevegelser og presisjon til tåspissene spinnes gjerne publikum inn i en verden der mennesker forvandles til svaner, nøtteknekkerdukker våkner til live eller prinsesser sover i 100 år.
I midten av det 20. århundre endret én mann på hva den klassiske ballett-publikummer kan vente seg: Sir Kenneth MacMillan erstattet forførende fantasi med mørk psykologi. Den britiske koreografen ville ikke bare ha sukkersøte ballerinaer i strutteskjørt på scenen, men karakterer som formidlet realisme – og det gjerne uten noen «happy ending». Uroppføringen av Manon i 1974 bød på sterke reaksjoner fra kritikerne, nettopp fordi den var så realistisk. Ikke minst sjokkerte det at MacMillan viste en voldtekt på scenen.
Presisjon
Når Nasjonalballetten danser Manon over 40 år senere, blir man ikke like revet med. For en publikummer anno 2018 er sjokkeffekten passé. Problemet er at vi heller aldri helt tror på realismen i det.
Maiko Nishinos kropp behersker det klassiske formspråket til fulle i tittelrollen. Manon slites mellom to menn, mellom kjærligheten og et liv i velstand. Men i duett med Philip Currell (i rollen som Des Grieux) blir temperaturen aldri mer enn halvlunken. De krevende duettene (Pas de deux) sitter, men når følelsene skal formidles utover det rent dansetekniske, blir smilene for stive og forelskelsen får et snev av noe utenpåklistret. Skal vi la oss rive med av realismen innenfor den klassiske ballettens rammer, kreves det mer utstråling og kjemi.
Sceneforelskelse
Manon gjør ikke det som forventes av den klassiske heltinnen. Hun velger velstanden – illustrert gjennom en juvelbesatt kåpe – fremfor kjærligheten. Senere snur hun, noe som får dramatiske konsekvenser. Her kommer kostymedesigner Ingrid Nylanders blikk for nydelige detaljer i mønster og fargesprakende stoff til sin rett. John-Kristian Alsaker følger opp med en kontrastfull scenografi, fra vulgær overdådighet og en scene som nærmest drukner i tunge, lilla fløyelsdraperier, til spartansk enkelhet på en nedstrippet scene. Koreografien har en rikdom i uttrykket, fra vaklende førstemøter og helt ørsmå detaljer i armbevegelsene, til elskende som virvles stadig raskere inn og ut av hverandres favntak.
Likevel klarer hverken flott scenedesign eller imponerende duetter å veie opp for følelsen av at historien aldri helt treffer. Når vi ikke tror på fortellingens omdreiningspunkt, kjærligheten mellom Manon og Des Grieux, mister også mye av historien sin kraft, og poenget om at kjærligheten til syvende og sist har en pris. I møte med realismen, trenger vi noe utover godt teknisk gjennomførte trinn. Her blir det tydelig at danserne må ha mer av en skuespillers tilstedeværelse. På Operaen har de fortsatt et stykke å gå før vi tror på sceneforelskelsen.