Anmeldelser

Tegning med tynne streker

For 40 år siden ble det spilt ei instrumental debutplate som ikke helt lignet på noe annet som var kommet ut til da. Kanskje har ingen etterpå heller greid å etterligne stemningen i Durutti Columns tidløse og underlige skjønnhet.

Hvordan starter man en tekst om Vini Reilly og det første albumet til Durutti Column, spilt inn høsten 1979 og gitt ut rett etter nyttår påfølgende år? Med at hovedpersonen i ung alder ble tilbudt å prøvespille for hjembyens Manchester City, men heller valgte musikken?

Hva med å begynne med det som vel er den mest kjente historien knyttet til plata, som ­heter The Return of The Durutti Column? Coveret besto nemlig av sandpapir, slik at det for eksempel ville ødelegge alle andre plater man måtte finne på å sette inntil den. Jo, artig, men det er også litt uklart hva dette egentlig sier om Reilly selv og musikken hans.

LES MER: – Et imponerende og tankevekkende verk om kristen populærmusikk

Annerledes gitarhelt

Så da kunne man kanskje like gjerne tatt tak i en av de siste nyhetene som sirkulerte i offentligheten om den nå 66 år gamle musikeren.­ Nevøen hans startet i 2013 en innsamlingskampanje fordi Reilly hadde pådratt seg gjeld mens han ventet på at saksgangen skulle gå sin gang i det offentlige etter flere tilfeller av slag i tiden etter 2010. Etter sigende kom det inn 3.000 pund på en dag fra fans, før Reilly, som var uten internett på denne tiden, fikk stoppet det og uttrykt at han var rørt av fansens kjærlighet, men også at det var flaut å motta penger på denne måten.

Her er vi kanskje tross alt ved noe vesentlig. For det første har vi med en artist å gjøre som lenge har vært ute av offentligheten. For det andre er det nok sannsynlig at det flere omtaler som en av verdens beste gitarister, er både syk og, vel, fattig.

Men en tekst om The Return of The Durutti Column burde nok uansett både starte og slutte i selve musikken. Punken hadde kommet og gått i en kort og intens periode, og lagde et rom som allerede i 1979 sto åpent for svært ulike musikalske uttrykk i det som gjerne kalles post-punk og new wave. Og det er flere grunner til at Durutti Columns debut hører hjemme her. Det sparsommelige trommemaskinunder­laget produsenten Martin Hannet har gitt noen av de ni gitar­instrumentalene som utgjør plata (senere versjoner har bonusspor tilføyd) er bare ett eksempel. Men samtidig griper man i tilfellet Vini Reilly litt etter luft med slike kategoriseringer.

Stemning

For hva er denne musikken med det lyse, sprø, effektfylte og til tider lynraske gitarspillet? Er det jazz? Folk? Det er i hvert fall ikke rock. Er det Reillys klassiske skolering fra ungdommen som allerede her spiller inn, slik den skulle gjøre i stor grad på noen av de senere utgivelsene? Ikke overraskende er en av dem som har løftet fram Durutti Column som sine favoritter Brian Eno, men dette er heller ikke ambient-musikk i den forstand man vanligvis bruker ordet.

Plata åpner med «Sketch for Summer». Reilly spiller som om han tegner med tynn blyant med hard kjerne, men hånden er lett og forsiktig, resultatet melankolsk og stemningsfullt. Som et akkompagnement til en klar morgen der alle sanseinntrykk føles sterke, klart avtegnede, og et pust av røyk ville kjennes på en kilometers avstand. Det er også en «Sketch for Winter» her, et stykke musikk for en samling frosne strå med rim oppetter stammene, i øyeblikket før dagen bryter og kollapser i den fuktige britiske formiddagen.

Men for å komme inn fra andre kanten igjen: Durutti-navnet var noe Tony Wilson fant på, mannen bak Factory Records, som også huset Joy Division, og senere band som New Order og Happy Mondays. Det var Wilson som inviterte Reilly inn i et eksiterende prosjekt som han så plutselig var eneste medlem i. Både bandnavnet, ideen med sandpapir-coveret og tittelen på førsteplata innebar referanser som gav ideo­logisk grunnlag til Wilsons idéer. Førstnevnte var en feilstaving av navnet på en anarkistisk fraksjon under den spanske borgerkrigen, tittelen og sandpapir-ideen var rappet fra et humoristisk bokstunt i den politisk radikale, avantgardistiske Situasjonist-bevegelsen.

LES OGSÅ: Kanye Wests søndagsgudstjenester blir film

Personlig

Durutti Column fikk etter debuten en lang karriere, etter hvert med utvidet besetning og også med utstrakt turnering verden over, til tross for at Reilly hele tiden slet med anoreksi. Han har gitt ut en mengde plater, med stor musikalsk variasjon. Det er likevel mye ved hovedpersonen som forblir et like stort mysterium som stemningen i musikken hans. Han har ofte snakket nedsettende om enkelte av innspillingene som fulgte rett etter de første par platene, for eksempel at de ble styrt av andres idéer. Han spilte inn kjempefort og hørte aldri på sin egen musikk i ettertid, ikke en gang for å sjekke testpressingene. Ja, han sier at han ikke en gang visste at innspillingene som ble til førstealbumet var tenkt utgitt som plate.

Debuten har et spor som heter «Requiem for A Father», et av flere requiems han skrev. Reilly mistet faren tidlig, og det spørs om ikke slike dypt personlige tråder er de mest opplysende å følge, hos en artist der avstanden mellom personlighet og musikk virker usedvanlig kort. Det som kommer ut på gitaren er bare det spontane uttrykket for hva opphavsmannen har inni seg, fanget i øyeblikket. En tekst om den spesielle, skjøre stemningen på Durutti Columns første album bør derfor både starte og slutte i musikken, ettersom dén ikke helt ligner noe annet. Det skyldes trolig at det bare finnes én Vini Reilly.

Ole Johannes Åleskjær er musiker og ­låtskriver for The Loch Ness Mouse. Han skriver om musikk hver mandag.

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser