Teater med vingespenn

Engler i Amerika er en flettverkshistorie der menneskers liv tvinnes inn i hverandre. Vi befinner oss i New York på midten av 80-tallet, i Ronald Reagans USA, der det meste av sosiale tiltak er skåret bort. Et ukjent virus har begynt å bre om seg, men ingen vil ta ordet AIDS i sin munn.

Handlingen kretser i hovedsak rundt to par: Jødiske Louis som bryter opp fra forholdet når kjæresten Prior blir hiv-smittet. Han forelsker seg i mormoneren og skaphomsen Joe, som har utslettet sin seksualitet i Guds navn, men strever i ekteskapet med sin angstsyke kone Harper. Sentralt i stykket står også advokaten og homohateren Roy Cohn – mannen som fungerte som kommunistjegeren McCarthys høyre hånd. Han fornekter sin egen legning, og dør senere av AIDS, mens han hardnakket påstår han har leverkreft.

Samspill

Stykket kunne ha føltes passé, hadde det ikke vært for at dramatiker Tony Kushner borer langt dypere enn temaene aids og homofili. Engler i Amerika reiser spørsmål som: Kan man svikte noen og likevel elske dem? Og snur det i neste øyeblikk på hode og spør: Kan man leve et liv når den man lever for svikter? Her peiles det inn på temaer som kjærlighet, svik, sykdom, sex, politisk manipulasjon og tro. Om frykten for å dø, og like fullt angsten for å leve. Stykket består av to deler – «Tusenårsriket nærmer seg» og «Perestroika». Ser man alt i ett varer forestillingen i nesten ni timer, pauser inkludert. Godt samspill av skuespillere som alle byr på troverdige karakterer, bidrar likevel til at det ikke føles uoverkommelig.

Pustepauser

Hermann Sabado skaper en kompleks karakter i rollen som aids-syke Prior. Hans kamp mot sykdommen – og for kjærligheten – preges av at angsten øker i takt med at tilstanden hans svekkes. Samtidig byr han på en lakonisk snert i mange av sine replikker, som bringer humor inn i tristessen.

Terje Strømdahl er på sin side inkarnasjonen av råtten dobbeltmoral i rollen som Cohn, der vi likevel skimter et forkvaklet ønske om kjærlighet bak det harde skallet. Mens Modou Bah er verdt å trekke frem i sin overbevisende debut på Nationaltheatret, som den svarte sykepleieren og tidligere drag-artisten Belize. Å spille skrulle kan fort tippe over, men Bah balanserer det på en sjarmerende måte som gjør at vi får hjerte for karakteren. Dansesekvensene hans krydrer forestillingen, og blir viktige, visuelle «pustepauser» som hjelper publikums konsentrasjon i den lange forestillingen.

Magisk realisme

Bård Lie Thorbjørnsen kler Nationaltheatret i en åpen scenografi som gir rom for sømløse overganger mellom scenene i dette fragmenterte stykket. Ofte må det ikke mer enn en sykehusseng, en benk eller en døråpning til for å sette de scenografiske rammene for spillet. Med en spinkel dekor låses heller ikke muligheten for at engler kan dale ned fra himmelen. Tony Kushners storbyepos er nemlig en odd blanding av beinhard realisme og symbolske drømmesekvenser, der alt i grunn kan skje.

Her bidrar også en svært elegant lysdesign til å sette stemningen og man får en følelse av at alle elementer spiller på lag for å få fortalt eposet på en overbevisende måte. Nils Petter Molværs musikk glir organisk inn i handlingen og setter den rette tonen. Marit Moum Aune gjør få spektakulære regigrep, men forteller en historie der den magiske realismen kan slå rot. Virkeligheten krydres med absurde og surrealistiske innslag, der det er rom for humor midt i det mørke alvoret. Spillet mellom nær naturalisme og personenes indre, ekstatiske drømmer blir aldri forvirrende, men snarere dypt fascinerende.

[ LES FLERE TEATERANMELDELSER HER ]

Religionslek

Tony Kushner er ikke redd for å leke med religion. Med Engler i Amerika skaper han sin egen skeive teologi proppfull av bibelske referanser, der han ikke går av veien for hverken kranglevorne engler eller utløsning mellom permene på hellige bøker. Det seksuelle knyttes hele tiden opp mot det religiøse. Når engelen kommer med bud, kommer den også med orgasme. Engelen «som har åtte vaginaer og en bukett av falloser» kaller aidssyke Prior til å bli profet. Her får religionenes historie med å koble skam mot kropp og seksualitet, sitt lekne svar i Kushners drama av «hellig nytelse».

Det kjempes Jakobskamper og vi følger med på ferden opp den gullbelagte himmelstigen. I himmelen møter Prior et hornblåsende orkester av pjuskete engler og sure toner, og lengter fort ned til menneskene igjen. Tolkningsrommet i Kushner drama er stort og assosiasjonene mange. Som koblingen til Hugo Simbergs maleri «Såret engel», der den himmelske kraft får et drag av noe jordisk og nært. Her kan engelen også fremstå som et bandasjert og havarert sendebud. Stykket viser hvordan religiøs tro kan gi håp og livsmot, men også hvordan det kan føre til det stikk motsatte.

Denne forestillingen bærer du med deg lenge etter teppefall, med et budskap det er verdt å bite seg merke i: Religion må aldri bli så tilstivnet at den ikke gir rom for menneskers liv.