Takk for musikken, McCoy Tyner (1938–2020)

Så er McCoy Tyner død. Den amerikanske jazzpianisten gikk ut av tiden 81 år gammel den 6. mars. Han var siste gjenlevende medlem av John Coltranes 60-tallskvartett. Her ble han med som 21-åring, og han vil for mange av oss stå som et navn som på markant vis formet noen av de største innspillingene fra det 20. århundret overhodet. Til disse hører for eksempel Coltrane-kvartettens A Love Supreme (1965), eller Wayne Shorters Juju (1965), men Tyner har også lysende soloplater bak seg, som The Real McCoy fra 1967.

I en liten anbefaling i forbindelse med at en annen jazzlegende, bassist Ron Carter (som spiller på en del av de nevnte soloplatene), besøkte Oslo i 2018, skildret jeg en konsertopplevelse jeg hadde med McCoy Tyner på klubben Blue Note i New York: «Kvelden startet med et kompetent og fint oppvarmingsband å nikke til mens folk stadig ankom, hilste på dørvakten som en gammel bekjent og tok plass ved småbordene framme foran scenen. Forbandet avsluttet til høflig klapping, men de fleste virket mest av alt interesserte i å få maten og drinkene på bordet før det som skulle skje. Så: Alles oppmerksomhet mot scenen. McCoy Tyner, som den gangen kan ha vært 73-74, måtte støttes opp til pianoet. Bang! To sekunder etter at han var kommet i gang, var forbandet som blåst av scenen».

LES OGSÅ: Aretha Franklins konsertfilm fra farens menighet er gudsbevis godt som noe

Rytmisk nedslag

Det sies at McCoy Tyner var beskjeden på egen persons vegne, men spillet hans unnskylder seg ikke. Det er bestemt, rytmisk og rikt. Muligens har det noe med å gjøre at han var venstrehendt og dermed brukte basshånda til å stemple ned sine firer-intervall-akkorder mens høyrehånda spilte i horisontal, melodisk retning. Spillestilen har påvirket mange andre pianister og er også grunnen til at Coltrane skal ha sagt at McCoy Tyner holdt i akkordene på et vis som lot ham selv ta av fra dem.

Pianisten vokste opp i Philadelphia og ble tidlig profesjonell musiker. Begrunnelsen han gav da han sluttet hos Coltrane etter fem år, etter at saksofonisten beveget seg mot frijazz og atonal musikk, var typisk for hvordan liv og musikk hang sammen for ham. Én ting var at han ikke hørte seg selv lenger og derfor ikke så noen plass for pianoet, men viktigst var likevel at han ikke lenger «følte noe». Når han ikke følte, kunne han heller ikke spille. Som for den sene Coltrane, var for øvrig tro og åndelighet en selvsagt del av musikken for Tyner. Han konverterte til islam i en alder av 18.

LES OGSÅ: Coltranes mesterverk A Love Supreme danses fram på Dansens Hus i Oslo

Takk

I en pågående diskusjon om institusjonalisering av jazz som «Amerikas klassiske musikk», vil McCoy Tyners bidrag kunne gå rett inn. Men det er naturligvis også noen problematiske sider ved å dyrke tanken om en gyllen æra for hardt, om det betyr at man anlegger en slags Fleksnes-aktig «dett var dett»-holdning overfor en sjanger som stadig utvikles og lever i beste velgående verden over. I McCoy Tyners ikke-analytiske ånd er det kanskje bedre å avslutte rett på innhold og følelse, og takke for en musikk som har vært med på å gi oss et så klart innsyn i en «love supreme» som vi får mens vi ennå ser som i et speil, som i en gåte, som det jo heter i Korinterbrevet.

---

Fakta:

---