Tåkeprat om sorg og savn i filmen Collateral Beauty

Anmeldt av Kristin Aalen

Det ante meg at det kunne gå så galt når David Frankel tar tak i det vondeste temaet vi må forholde oss til som mennesker: Døden.

Regissøren har tidligere laget diverse episoder av tv-seriene «Sex og singelliv» og «Entourage». På kinosiden huskes han for The Devil Wears Prada med Meryl Streep som grusom motemagasinsjef, og samlivskomedien Hope Springs (Streep og Tommy Lee Jones).

Så kunne man håpe at Frankel fikk et manus som ivaretok dybdene i temaet med den lammende sorgen etter å ha mistet et barn. Men så langt ifra!

Brev til abstraksjoner

Etter at hans seks år gammel datter dør på grunn av sykdom, begynner pappa Howard (Will Smith) å skrive brev til Kjærligheten, Tiden og Døden. Men hans arbeidskollegaer frykter snart at reklamebyrået deres skal miste viktige kunder. For å hjelpe Howard til å skjøtte jobben sin, tar de affære på uortodokst vis: En privatdetektiv stjeler Howards brev til de tre abstraksjonene, og tre skuespillere hyres til å spille dem. Kjærligheten, Tiden og Døden skal gå i dialog med den sørgende mannen, gjerne der han intetanende befinner seg på gata.

Makan til skrivebordskonstruksjon!

LES OGSÅ: Årets beste filmer 2016

Sentimental tåkesky

Dialogen faller steintungt til jorden da Døden forsøker en spøk: «Hyggelig å møte deg, jeg håper du synes det samme.»

Andre samtaler fyker opp i den sentimentale tåkeskyen: «Jeg er tiden, og jeg er en gave.» Howard til Kjærligheten (Keira Knightley): «Jeg så deg i øynene hennes da hun kalte meg pappa. Men du sviktet meg.» Hun svarer: «Jeg er opphavet til alt, hvis du godtar det, kan du finne en grunn til å leve igjen.»

LES OGSÅ: Skriver svært vellykket om islamsk humanisme

Utilsiktet

Og hva betyr så filmtittelen, Collateral Beauty? Jo, Howard - som med sine brev har forsøkt å finne svar i universet på datterens bortgang – får høre at han har fått «en gave til å skape en dyp sammenheng mellom alt – kjærligheten, tiden og døden». Dette er den utilsiktede skjønnheten.

Selv ikke berømte skuespillere som Edward Norton, Will Smith, Kate Winslet, Naomie Harris og Helen Mirren klarer å skape scener og samtaler som løfter vekk fjaset, innhyllet som det er i intetsigende musikk. Rett nok må Nortons figur lære å være en mer kjærlig far, Winslets kvinneskikkelse forsone seg med at den biologiske klokka går, og Michael Pena fortelle hjemme at han er dødssyk.

Men heller ikke disse bihistoriene løfter Collateral Beauty ut av den filosofiske tåkeheimen. Det gir neppe trøst til kinogjengere som kjemper med det vondeste av alt.

LES OGSÅ: Ble venner etter TV-møte om tøffe erfaringer