Film

Svimlende sjelløshet

Mission Impossible: Fallout er et djervt og underholdende Tom Cruise-produkt som vil glede sitt publikum. Men er det lov å etterlyse mer sjel og personlighet i en actionfilm i 2018?

Premisset for originalutgaven av Mission Impossible var lagarbeid. I TV-serien fra 1960-tallet (og i oppdateringen på det sene 1980-tall) løste en komplementært sammensatt gruppe internasjonale floker ved hjelp av de ulike medlemmenes spesial­områder. De nesten 200 episodene, alle akkompagnert av Lalo Shifrins harde, latinske piano­beat-tema i 5/4-takt, var løpende­ samarbeidsprosjekter der luren­dreiere, maskeringseksperter, elektronikk-genier, skjønnhetsdronninger og slåsskjemper overrakk hverandre stafettpinnen på finurlig vis. Umulige oppdrag ble elegant løst i fellesskap.

Cruisekontroll

I 1996, i første kapittel av filmserien, var det klart at Mission Impossible var blitt et sololøp, til et uforfalsket Tom Cruise-show, der den smilende scientologen spilte hovedrolle, produserte og involverte seg i manus. Hovedperson Ethan Hunt hadde fortsatt medhjelpere, men nå fremstod de som bakgrunnsfigurer, gjerne lattervekkende moroklumper eller forrædere med dyster agenda.

De til nå fem filmene har vært økonomiske og av og til actionkunstneriske suksesser, men ­serien føles overraskende lite helhetlig. Arbeidsgiver Cruise har sysselsatt et stadig økende antall regissører, manusforfattere­ og komponister, de fleste kun for én film. Av biskuespillerne har bare Ving Rhames opptrådt i samtlige.

Anonym klatrer

Det er vanskelig å forestille seg fans av ­serien, slik tilfellet er med de nært beslektede Bond-filmene­. MI 1 – 5 er for tradisjonelle, hoved­personen for uegenartet og identitetsløs til å skape tilhengerbevegelser rundt seg.

Tom Cruise spiller muligens alltid Tom Cruise, og her er en både toppet og anonym utgave. 56-åringen gjør stuntene sine selv, inkludert den halsbrekkende­ klatringen. Hunt/Cruise har besteget californiske­ fjellvegger, Vatikanets mur og enorme Dubai-hoteller. Prekestolen har havnet i celebert selskap­.

Apostlenes ugjerninger

I Fall­out deler den dessuten rampe­lys med St. Paul-katedralen og Paris-operaen. Før vi kommer så langt har vi hatt et langt møte med en skurkete og intens Kristoffer Joner, overvært en åpningsvignett der navnet «Tom Cruise» er oppført minst tre ganger og latt oss fortelle at terrororganisasjonen «Apostlene­» akter å fremstille atomvåpen for å utslette store deler av jordens befolkning. De vil skape en ny verdensorden.

Tom Cruise og «teamet» – underordnede, middelaldrende menn – må redde dagen, det skjer med halvsnerten triksing og fiksing og i velkoreograferte og spennende actionsekvenser. Et tilsynelatende endeløst forråd forbryter-typer nedkjempes med våpen, kløkt og bare never. Det hoppes i fallskjerm og jaktes i bil og helikopter.

Forstyrrende

I dagens Hollywood konstrueres ofte sentrale deler av filmmanuset i klipperommet, altså etter at innspillingen har funnet sted og testpublikum og markeds­eksperter har sagt og ment sitt. I Fallout er det tydelig at scener som antagelig var tiltenkt hovedhandlingen brukes som drømme­sekvenser og tenkte utfall av farlige situasjoner. Slike digresjoner virker forstyrrende i en tradisjonell actionfilm.

Hvor tradisjonell? Tikkende atombombe må desarmeres med klipping av de riktige ledningene, så ikke stormannsgal hovedkjeltring tar over verden. Helt slåss mot (etter hvert vansiret) skurk på et spektakulært sted, et visst fjellplatå over Lyse­fjorden.

Actionsekvensene er av og til svimlende gode, uten å være ­direkte minneverdige.

Åndsfravær

Mission Impossible: Fallouts største svakhet er fraværet av sjel, menneskelighet og interessante problem­stillinger. Hvem er egentlig Ethan Hunt? Vi ser ham aldri utenfor «jobben», personlighetstrekkene er få, og når han snakker med seg selv, taler han egentlig til kino­salen: «Jeg vet ikke hvordan dette fordømte helikopteret virker». Cruise tillater helten akkurat så lite/mye sårbarhet og feilbarlighet at han fremstår som fullstendig perfekt.

Å etterlyse mer personlighet og ånd i en actionfilm er ikke ­urimelig i 2018, der historier om superhelter og stjernekriger er fulle av moralske gråsoner og sammensatte rollefigurer med rike følelsesliv. Fallout holder det den lover; høybudsjetts­action og en viss eleganse, kanskje publikum til og med foretrekker at den er en spenningsfilm av «den gamle skolen».

Den overflatiske beskrivelsen av hovedpersonen vanskeliggjør imidlertid engasjement og omtanke for ham. Cruise er en god skuespiller og forretningsmann, mangelen på dybde er sannsynligvis bevisst. Men glimtet i øyet kunne vært mer tilstedeværende, mer skinnende.

Den norske veggen

Apropos sjel: Norge trodde det solgte en del av sin stolte nasjonalånd da Cruise og hans ansatte filmet på Prekestolen. Vi så for oss turistnæringsvennlige helikoptersveip over fjorder, kanskje med en ­ørliten dæsj hardingfele i soundtracket? Vi drømte om kultureksport og internasjonal oppmerksomhet, en ny olje. Men Prekestolen ble altså flyttet til den betydelig mer eksotiske og genrevennlige indiske fjellheimen.

Vi trodde det «norske» var noe attråverdig i seg selv, men alt Hollywood ville ha var en vegg.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film