Anmeldelser

Sviende ­vakkert 
og vondt

Vi er de vi er og gjør det vi gjør. Og utenfor – eller forbi – passerer livet med sin hardtslående skjønnhet. Som i Operaens nye Katja Kabanova.

Operaens første premiere denne høsten handler om kjærlighet, skyld og soning. Ingen bombe, gjør ikke alle operaer det? Men hør: Komponisten Leos Janáček gjør det «annerledes».

Katja Kabanova – denne knyttneven av en opera (med et forferdelig «inneklima») – kjøres i Den Norske Operas utgave på ingen måte ut som moralsk lomme­filosofi om det «gode mennesket» og om hva som skjer fyllest når mennesket likevel ikke ter seg vel. Gjennom et tykt lag av musikalsk mening fremstår hver og en som en bærer av gudsgnisten, men de håndterer den ikke.

LES OGSÅ: Roper varsko om sangundervisning i skolen

De mister grepet, gir etter for pur ondskap, mistenkeliggjøring, baksnakkelse – og utstøter den som mer enn noen på scenen, bærer lyset – og dermed fortvilelsen – i seg: Katja Kabanova.

Ildsprutende

Det er en sviende vakker og opprørende forestilling, hvor Katjas skjebne og hennes «bødler» fremmanes med skarpe konturer omgitt av en sansbar, sensuell skjønnhet.

For det er Janáčeks poeng: Ikke at musikken utvikler seg fra a til å i tilmålte skritt etter en oppgått sti, men at den – slik ser han det – utvikler seg som celler, molekyler som i seg selv gir liv.

LES OGSÅ: Har suksess med gammeldags teater

Sånn går ikke livet fra én, én er midt oppe i det – slik musikken alltid omgir oss. Kari Postmas Katja Kabanova er det, hennes gripende, fullstendig usentimentale Katja som synger sin fortvilelse langt inn i kroppen på oss, står til gull. Tilsvarende kraft er det i hennes eneste lise – om det finnes noen: Varvara, den djevelsk ondskapsfulle svigermorens fosterdatter – et skinn (tindrende og livsrent tolket av Tone Kummervold) i dette belgmørket.

Nevner vi Hege Høisæters høyst troverdige, skrekkinnjagende utgave av den ildsprutende heksen av en svigermor, har vi et godt kvinne­kobbel.

Bygdedyret tar oss

Kort fortalt, hold tunga rett i munnen: Katjas svigermor holder sin sønn – Katjas mann – i stramme tøyler og hater sin svigerdatter. Boris, som herses med av sin onkel, forelsker seg i den gifte Katja.

Det gode og kristne mennesket Katja (som elsker å gå til kirke) martres og holder stand, inntil det brister og hun gir etter for denne svulmingen i brystet. Når hun – som en god kristensjel – bekjenner sin synd, vender menigheten, samfunnet, ja, alle seg mot henne. Bygdedyret har blod på tann. Og næres av å se at hun bærer «all verdens» synd på sine skuldre. Før hun kaster seg i Volga og drukner.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Når de kommer bærende inn med henne i en geberd av Pieta (Jesu mor med sin døde sønn i armene), omvendt det vanlige – det er elskeren som svøper og legger sin elskede på jorden.

Det virkelige liv

«Et rop, et barn som gråter, en hund, fugler, naturlyder? Hva som helst kunne gi Janáček ideer. Alt startet her, med lyden fra det virkelige liv», sier dirigenten Tomas Hanus i programheftet.

Mens opera er abstrahert og fiksjon, ofte, knytter Janáček den til det virkelige livet: Spørsmålene vi stiller på jorden, alle problemene, alt vi ikke klarer å stanse, selv om vi så gjerne vil. Før eller senere kommer det til overflaten.

LES OGSÅ: «Dette er pinlig for operaen»

Og da er det spørsmål om hvem som tåler å høre sannheten. Folkene rundt Katja tålte det ikke. Heller ikke menigheten, som skulle være borgere av Guds kjærlighet og tilgivelse på jorden.

Svulmer og synker

Janáčeks musikk er ikke bildelegging av mennesker, den svulmer og synker i pakt med naturen. Mens alt på scenen er av skaftet, duver den i sin usannsynlige skjønnhet (men drama nok) som det livet som bærer alle våre gjerninger.

Men naturen har én stemme, den mektige floden, som renner og renner og tar opp i seg det lykkelige som det ulykkelige. Selv Katja Kabanovas korte, ulykkelige liv blir del av den. Det lille dramaet går opp i det store og blir det vi kaller livet på jorden.

Floden er som livet – vi kan ikke stanse det, det går videre. Sånn sett er floden – i Janáčeks Katja­ Kabanova – en menneskelig stemme, den store, altomfattende­ stemmen.

Stjerneregissøren Willy Decker har strippet scenen til ett, grått rom i bredt rupanel (hvor lyset og drømmen om fuglesang i korte glimt slipper igjennom) – et uhyre dristig grep. For er det ikke nok elendighet, ville det ikke gjort seg med noen milde myke hjørner, i det minste?

Vel, det holder – på en knivsegg. Fordi dirigenten Tomas Hanus legger (som kjent Janáček-spesialist) all sin forventede varme i orkesteret, som for anledningen er en eneste, stor pulserende organisme.

To små timer i et stort, eksistensielt grep. Vi har så godt av det.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser