Anmeldelser

Svært vellykket om islamsk humanisme

Antologien Islamsk humanisme får fram hvordan islam med sitt normative grunnlag har de beste forutsetninger for å fungere i et flerreligiøst, individualistisk og vitenskapsåpent samfunn.

Anmeldt av Jorunn Økland

Islamsk humanisme er en antologi som viser hvordan islam lar seg forene med moderne menneskerettigheter og norsk kultur i dag. Bokens største styrke - og dens svakhet - er at den framtrer som en «stuntbok» om et brennende tema: skrevet av framtredende, skriftsterke, norske samfunnsdebattanter, men med lite arbeid lagt i innledning, innramming og refleksjon over prosjektet. «Forord» og «leserveiledning» er korte og usignerte.

Rettigheter, heller enn humanisme i bredere filosofisk, religiøs og kulturell forstand, er temaet – i tillegg til islam – som binder boken pent sammen. Etter de innledende sidene følger en rekke svært interessante kapitler som går rett inn i aktuelle debatter. Forfattere er Ali Chisti, Farhan Shah, Lena Larsen, Shoaib Sultan, Mohamed Abdi, Ellen Reiss, Nora Eggen, Umar Ashraf og Linda Noor.

Hengende i lufta

Det mulige paradokset innebygget i tittelen "Islamsk humanisme" tar redaktørene opp i sin innledning. Hva skulle nå islamsk humanisme være en krysning av?

Redaktørene går ikke bredt og historisk inn i svaret, og bokutgivelsen blir hengende litt i løse lufta som resultat. Nettopp fordi de radikale kreftene som boken vil parkere, mener seg å ha de autoritative tolkningene av både hellig skrift og historie, er det viktig at miljøet bak boken i fortsettelsen prioriterer å gå i rette med en slik appropriasjon.

«Islamsk gullalder» (750-1250), som det er rimelig å kalle humanistisk i en bredere definisjon av ordet, var en historisk kunnskaps- og åndsstrømning som danner forutsetningen for den europeiske humanismen som avløste den innenfor en kristen ramme. Denne historien refereres kort til på coverets bakside, men den kunne dannet en solid ramme for bokens budskap. Den illustrerer nemlig også at det vi kaller humanistiske idealer gjerne oppstår i skjæringsfeltene, og slik tilhører verken «kristendom» eller «islam» i og for seg.

LES MER: Ønsker ikke reformasjonen i islamsk reprise

Fruktbar arv

Denne leser hadde videre ønsket en tydeligere utfolding av hvordan denne svært fruktbare arven kan bidra til å formulere en ny bølge av humanisme i dag – og ikke bare for muslimer. For boken får fram hvordan islam med sitt normative grunnlag har de beste forutsetninger for å fungere i et flerreligiøst, individualistisk og vitenskapsåpent samfunn, selv om religionen for tiden framtrer som mer lukket, kanskje av rådende geopolitiske årsaker.

De fleste kapitlene tar altså et tydelig utgangspunkt i egen samtid. Det kan også forstås som en styrke. De viser at selv om «humanisme» kanskje er fremmed som konsept i islam, finnes det vi i dag kaller humanisme som «levd realitet».

Sultan er den som adresserer denne problematikken mest rett på: Det er i grunnen det samme hva muslimer tror og tenker så lenge de aksepterer en sekulær samfunnsmodell.

LES OGSÅ: Europas populister truer klimafremdriften

Glitrende

Boken er på sitt beste og mest dybdeborende i de artiklene som henter inn den muslimske arven og viser hvordan yngre, muslimske humanister gjenerobrer den. Eggen er den som går lengst i denne typen arbeid i sin glitrende artikkel om begrepet Umma. Det er å håpe at det kommer flere slike, fra henne og andre.

En annen av bokens store styrker er at alle bidragsyterne skriver utrolig godt (eller at redaktørene har valgt å legge innsatsen i redigeringsarbeidet framfor i et innledningskapittel), så resultatet er uansett svært vellykket. Håpet er at den vil være et utgangspunkt for flere bøker som kommer på feltet ganske snart.

LES OGSÅ: Den gang alle var kristne


Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser