Sverdet er mektigere enn pennen

Ina Tins bok er deprimerende lesning. Hun ruller opp eksempel etter eksempel på motstemmer i det totalitære regimet, både kvinner og menn. Vi får møte et titalls aktivister som ikke lar seg kneble. Felles for dem alle er at de likevel knebles til slutt.

Og vi visste det jo: Saudi-Arabia stryker på alle punkter når det kommer til ytringsfrihet, religionsfrihet, kvinners rettigheter, pressefrihet. Dette eksisterer ikke. Kombinasjonen av et autoritært og konserverende kongedømme, fundamentalistisk wahhabisme og religiøs maktmisbruk skaper ofre.

Motstemmene sliter på flere plan, men kanskje verst er undertrykkelsen fra en «guddommelig» juss: Det finnes to sett lover i landet, gudegitte og menneskeskapte. Saudisk lov, altså den wahhabistiske tolkningen av sharia, er «gudegitt». Alle andre menneskeskapte lover er «vestlige».

Verger kontrollerer

Tins analyser av kvinnens manglende verdi i Saudi-Arabia er nok til å vemmes. Den saudiske kvinnekroppen er et åsted. Kvinnen er bærer av fitna, en samfunnsnedbrytende kraft. Denne seksuelle kraften må kontrolleres for å hindre at samfunnet går i oppløsning. Den wahhabistiske oppfatningen av kvinnekroppen som årsak til sammenbruddet, har gjort det nødvendig å sikre seg fysisk kontroll over kvinner.

Felles for alle reglene i denne kontrollen er at de er utformet av erkekonservative og religiøse menn. Menn, som regel fedre eller ektemenn, oppnevnes til «verger» for alle kvinner og kontrollerer dermed både ugifte, gifte og skilte kvinner. Og en saudisk kvinne er avhengig av vergens velvilje i ett og alt.

Norske handelsavtaler

Boken bør leses av norske politikere. De synes å tale med to tunger i møte med de mange menneskerettsbruddene som Saudi-Arabia praktiserer. Gode relasjoner og mulige handelsavtaler trumfer hensynet til mennesker som lever i livsfare bare fordi de bruker sin stemme til å tale mot uretten i kongedømmet.

Tin påviser at den norske staten er deleier i et statlig saudisk selskap (Saudi Telecom Company) som er involvert i overvåkningen av menneskerettighetsaktivister. Norges strategiske løsning om «stille diplomati» (ta opp ubehagelige emner på bakrommet) punkteres effektivt av Tin.

Islams rolle

Ina Tin er til daglig menneske- rettighetsaktivist og seniorrådgiver i Amnesty International, og åpenbart kunnskapsrik. Boka legger en imponerende research til grunn, i et forbilledlig klart språk. Om jeg skulle innvende noe, er det Tins manglende gjennomgang av islams reelle rolle i denne pølen av systemisk urettferdighet. Tin er på den ene siden tydelig på sentrale muslimers rolle i undertrykkelsen. Men hun nevner også en rekke motstemmer som forsøker å finne en annen islam enn de konservative skriftlærdes islam.

Disse nye stemmene forsøker å nytolke statens islamske grunnlag. De anerkjenner det religiøse grunnlaget for den saudiske staten, men vil lese Koranen på nye måter. Tin forteller at disse mener islam kan være en inspirasjonskilde for et mer moderne Saudi-Arabia. At sentrale islamske prinsipper kan forenes med respekt for menneskerettigheter, toleranse og demokrati.

Åpner for undertrykkelse?

Tin slår bare fast at dette lar seg gjøre, men forteller ikke hvordan. Jeg skulle derfor gjerne lest mer presise analyser av disse islamske reformatorene: Kan islam virkelig «brukes» slik, som et verktøy for demokrati og menneskerettigheter? I så fall: Hvordan? Hva slags definisjon av religion opereres det i så fall med når religion omtales som en slik ressurs, som om religion er noe håndterbart?

I stedet får vi Tins referater fra andre menneskerettighetsaktivisters tanker om islams mulige reformatoriske kraft i landets demokratiseringsprosess. Jeg savner derfor et kapittel med intervjuer av islamske reformatorer i landet. Og gjerne også en mer kritisk gjennomgang av islams faktiske rolle i Saudi-Arabias sensur av den frie tanke, ikke bare en kritikk av det religiøse moralpolitiets rolle. For er det også noe ved muslimske tekster og muslimsk trospraksis som åpner opp for undertrykkelse og stenger for enkeltmenneskets verdi?