Sultekunstnere

Ved å la hovedpersonen slepe rundt på en enorm blyant, setter Jo Strømgren rammene for Sult. Slitet med å skrive tynger ham – blyanten blir en effektiv rekvisitt med bokstavelig og overført betydning. Slik setter åpningsscenen i gang fortellingens puls, i tråd med Knut Hamsuns ikoniske ­åpningssetning: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den».

Der Hamsuns ord umiddelbart drar oss inn i byen og i sulten, hektes vi på balletten med andre virke­midler. Det er heller ikke ­lenge ­siden Marit Moum Aune satte opp Ibsens Hedda Gabler som ballett på samme scene. I møtet ­mellom ulike scenekunsttradisjoner oppstår noe befriende friskt: Her blir skuespillerens psykologiske ­karakterarbeid erstattet av den dansende kroppens dynamikk, som setter ­klassikeren i nytt lys.

LES OGSÅ: Ikke magisk, ikke realistisk

Små nyanser

Sult skildrer en mann med et inderlig ønske om å livnære seg som forfatter. Det går ikke så bra. Sulten tærer både på kropp og tanke – virke­lighet og vrangforestillinger glir over i hverandre. Ved å bryte med ­klassisk dramaturgi, gjorde Hamsun noe nytt. Ytre handling måtte vike for indre sjelekvaler. Slik sett er romanen et utmerket utgangspunkt for dansens språk, der stemningen er viktigere enn hva som skjer.

På sitt beste føles det også som om Strømgrens koreografi avslører personens indre. Her er øyeblikk hvor kroppen sier mer enn tusen ord. Glimt der den abstrakte dansen gir oss bokens atmosfære intravenøst. Strømgren viser at sulten ikke bare handler om mat – det er kampen for verdighet og sosial aksept som er det vesentlige. At dikterspiren er for stolt til å ta imot hjelp er både tragisk og komisk på samme tid. Det morsomme ligger i de hvite løgnene, det pinlig gjenkjennbare i alt man tyr til for å holde fasaden.

Mektig musikk

Koreografien er blottet for den klassiske ­ballettens briljerende piruetter. I stedet kan krokbøyde kropper og seige bevegelser i neste øye­blikk slå over i eksplosiv ­energi. Nasjonal­ballettens dansere ­behersker Strømgrens signatur med sikkerhet, der publikum også må myse for å få med seg små ­detaljer, som et flakkende blikk. Ansiktenes mimikk blir en viktig del av uttrykket.

Forestillingens høydepunkt er likevel musiker Maja S. K. Ratkje. Som et fargerikt blikkfang sitter hun i blodrød kjole ved et trøorgel og blåser liv i forestillingen med musikk som spenner vidt. Et gjennomgangstema av sørgmodige, melodiøse orgeltoner veksler med svevende sang, raslende kjetting, plystring, skramling og knirk. Det høres sakralt og snuskete ut på samme tid.

Ratkje dedikerer seg fullt og helt til å være forestillingens ­sentrum, samtidig befinner hun seg fullstendig på sidelinjen. Sittende på sin merkelige musikkinstallasjon av trøorgel, spaker, bjeller og ­metallplater, er hun avhengig av å bli fraktet rundt på scenen. I ­rollen som Sults hovedperson ­trekker ­Silas Henriksen henne med tau. Han har et intenst og avmagret ­uttrykk som den plagede hovedpersonen i evig jakt på å stilne ­sulten og tørsten etter suksess.

LES OGSÅ: Har vi et moralsk ansvar for det kunstige livet vi skaper?

Utenforskap

Koreografien ­tydeliggjør følelsen hans av utenforskap. Menneskene rundt beveger seg i masseformasjoner. Han skimter de spisende bak vinduet i vertshuset, eller fra sidelinjen når de går ut i frontalt spill mot publikum. Her blir den kollektive håndteringen av spisebestikk til en egen koreografi i seg selv. Menn og kvinner beveger seg adskilt og bringer tankene tilbake til en tid der feminisme var et fremmedord.

Samtidig er det som om lyden gir oss lukten av Kristiania anno 1890. Strømgrens styrke ligger i denne forunderlige miksen. I Sult blandes komikken og blikket for de små nyansene i kropps­språket med et alvor og en inderlighet som griper.

Utkanten

I kontrast til ­dette står Utkanten, som starter ­denne todelte forestillingen. Hvorfor ­balletten om svensk småbyliv, er satt sammen med Sult ­virker uklart. I stykket som ­Strømgren opprinnelig har skrevet for ­Göteborgballetten, er tekst, ­bilder og dans likestilt. En naivistisk ­fortellerstemme over høyt­taleren supplerer danserne. Strømgren går heller ikke av veien for å vri på kjente dikt, eller mikse ­musikk fra Evert Taube, Puccini og finsk tango.

Det hele dras etter hvert ut i det absurde, i en odd blanding av noe komisk og grotesk. På det søvnige, svenske ­småstedet der tilsyne­latende ingenting skjer, ­skjuler det seg ­nemlig både drap og ­mirakler. For ikke å ­glemme koreografens lek med ­religion. Her slår ­nemlig en ­katolsk ­vekkelse ned over byen. Den religiøse retningen blir ikke brukt til å gå i dybden av noe ­eksistensielt, men for å skru ­komikken ytterligere til.

Her kommer helvetesangsten til uttrykk med en vri på Karin Boyes kjente dikt: «Ja visst gör det ont när kroppar brinner», mens overdimensjonerte kors bokstavelig talt kan ta knekken på de fleste. Etter hvert blir opp­hopning av ­komiske påfunn så stor, at den hindrer Strømgren i mulig­heten til å si noe mer enn akkurat det. ­Kanskje var det ­heller ikke ­meningen? ­Resultatet er gøyalt, men grunt.