Bøker

Stridsberg gir de usynlige en stemme

Sara Stridsberg binder sammen etikk og estetikk med enorm kraft.

Inni har vært narkoman lenge. Hun har mistet kjæresten Shane og sine to barn. Hun har vokst opp med to foreldre – Raksha og Ivan – som også var misbrukere. Livet har vært en lang ­rekke vonde opplevelser og midt i alt sammen er det heroinen som har blitt høydepunktet. Når vi møter Inni er hun voldtatt og i ferd med å bli drept av en fremmed mann – jegeren kaller hun ham – ved et tjern langt til skogs.

Kjærlighetens Antarktis er en mørk historie,­ men en slik handlingsbeskrivelse gir deg lite inntrykk av hvordan romanen borer seg inn i leseren. Spissen den når inn med er formen, språket, skjønnheten.

Sår skjønnhet

Man skulle ikke tro at et slikt tragisk livsløp kunne være vakkert, men det vakre får en helt annen vekt enn vi er vant med her. Som når hun beskriver jomfruskuddet med heroin. «Jeg sto i et regn av glasskår med det aller første skuddet klart i hånden, og hvis jeg hadde kunnet, ville jeg fortalt hvor vakkert det var, som om alle ting plutselig ble opplyst ­innenfra. En glassvegg som lydløst ble knust og åpnet verden.»

Eller når hun beskriver øyeblikket før hun dør mot slutten av boka; det siste hun ser er det første møtet mellom foreldrene sine. De kysser foran et pariserhjul, er forelsket. Dette er lenge før hun ble påtenkt. «Dette er mitt siste bilde i verden, og det forestiller Raksha og Ivan, verdens begynnelse og opprinnelse, og hele tiden sitter han, jegeren, i setet ved siden av og ­betrakter meg. Og til slutt stopper ikke bare tiden, men også vi, og alt er stille rundt oss, en verden av regn og mørkt vann som øser fra trærne, og vi er fremme ved det som skal bli min grav.»

Overskrider lidelsen

Det vakre forfører oss ikke i denne romanen, men kleber seg til oss. Vi kan ikke lene oss tilbake i den forpliktelsesløse betraktning, men bindes til det forferdelige så sterkt at vi ikke kan unngå å fortsette å se på grusomhetene. Det vakre overskrider ond­skapen og lidelsens endimensjonalitet, som den så lett betraktes med, fordi den – nettopp – er ekkel, vond, altfor sår og trist, og dermed noe vi vil skyve fra oss.

Dessuten fortelles det hele posthumt, fra Innis perspektiv. Hun farer rundt som en spøkelses­aktig allvitende betrakter, usett av alle, mens hun betrakter sine nærmeste og hva de gjør ­etter hun er borte. Eller hun hopper rundt i sine minner, forsøker å finne en mening eller en forsonende linje i sitt liv. Dette fortellergrepet er originalt, men føles overraskende utvungent, fordi Stridsberg på denne måten zoomer presist inn på hva Innis liv er og har vært. Vi kommer tett på henne. Og, gjennom hennes beskrivelser,­ kommer vi også tett på hva et liv i det hele tatt er. Selv om Inni faller dypere enn de fleste, berører hun hele veien noe som angår oss alle; hva som gir mening til et liv, hvor flyktig lykken er og hvor skjør kjærligheten – som er det som binder hele verden sammen – er.

«Kjærligheten er som snø, den kommer og svøper verden inn i sitt lys, så forsvinner den.»

STORT INTERVJU MED STRIDSBERG: – Eg har eit desperat behov for å forstå kva menneske er

Synliggjør de usynlige

Selv om hovedpersonens liv er oppdiktet, er ikke skjebnen hun lider fiksjon. Daglig er det mennesker som mister lysten til å leve og gradvis rykkes nærmere det bunnløse mørket Stridsberg forteller om; dette mørket hvor vi ikke lenger bryr oss om vi ­lever eller dør. Stridsbergs roman berører et sårt punkt i vår samtid, for vi lever i en ­verden hvor det offentlige ordskiftet og kommentarfeltene blir hardere og mindre generøse. Politikere er mer brutale med hverandre og vi snur oss oftere vekk fra folk som lider. Mens jeg leser kan jeg ikke unngå å tenke at denne romanen, dypest sett, handler om hvor viktig kjærligheten i solidaritetens form er for oss mennesker. Uten den går vi oss vill. Det er dette fellesskapet Inni leter etter, men ikke finner.

Boka har en politisk nerve som er både sår og nødvendig, fordi Stridsberg oppfinner et fore­stillingsrom som bærer frem en skjebne og gjør tilgjengelig en optikk, en synsmåte, som også er en synlighet for de usynlige, de aller nederste på rangstigen. Romanen gir en stemme til dem som har minst talekraft; til prostituerte, til hjemløse, til dem vi overser. Og stemmene trer frem i et komplekst, svært vakkert, og lysende språk. Gjennom tragedien lokaliseres manglene med stor varsomhet og det gir rom for håp, tross alt.

Etisk appell

Styrken i båndet Stridsberg ­skaper mellom drap, tragedie og skjønnhet gir denne romanen er særegen etisk tyngde. Boka plasserer­ oss et sted hvor betraktningen av den gode ­teksten ikke handler om estetikk som selvglemsel­ og nytelse, men ansvar og tenkning. « …. Også isbreen er på vei bort, den smelter som den russiske tundraen og Antarktis. Alt forsvinner, alt man elsker dør.»

De gamle retorikerne hevdet at vi måtte vekke tilhørernes – i dette tilfelle lesernes – følelser for å få dem med på det som fortelles, noe Stridsberg gjør til gangs med denne forferdelige og vakre romanen. Slik betraktet skisserer Stridsberg også en poetikk gjennom Kjærlighetens Antarktis. Det å skrive, eller lage kunst i det hele tatt, kan ­handle om å skape autonome soner hvor de utsatte og usynlige får plass og beskyttelse. Romaner er et felt i offentligheten hvor de rettsløse har en form for immunitet gjennom synsmåtene litteraturen tilbyr oss. Det skjer når romaner skrives slik Stridsberg gjør det.

VÅRT INTERVJU MED SARA STRIDSBERG: – Vi heng mellom lyset og mørkeret 

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker