Storverk­ som ­mister tråden

Det er et hyperambisiøst og innovativt prosjekt Truls Øhra har satt seg fore i Maktens historie, der han forsøker å nyskrive vår sivilisasjons historie. Boken ble lansert som et livsverk, og Øhra har brukt 15 år av sitt liv på den. Det skal Øhra ha respekt for. Han har lagt ned et enormt arbeid, lest imponerende bredt.

Jesus egentlige lære

Øhra drar leseren gjennom en 7.000 år lang historie fra semittenes Mesopotamia via blant annet egypterne, perserne, romerne og helt frem til vår tid. Øhra er på jakt etter avmakten i menneskenes skjebne. Han leser historien kritisk som overmaktens grep om folket. Historien kretser rundt to konkurrerende gudsbilder som brukes og misbrukes om hverandre: Den egentlige, nytestamentlige kristendommen (som i sin essens fantes lenge før Jesus), der Jesu sanne humanisme og frigjørings­prosjekt står i sterk opposisjon til den gammel­testamentlige, nådeløse blodhevnens Gud. Her er sivilisasjonsbyggere og sivilisasjonsødeleggere, og Øhra analyserer sivilisasjonens utvikling ut fra disse motpolene.

For Øhra er kommunismen den siste versjon­ av Jesu egentlige lære. Det vil si om kommunismen ikke hadde brutt sammen som den gjorde, fordi den korrumperte og tok seg til rette med makt på andre menneskers bekostning: «I stedet­ for å føre de ufrie folkene tilbake til den ­hellenistiske humanismen i Det nye testamente, førte Marx dem tilbake til sakralofferet i Det gamle.» Øhra mener altså at dette dreier seg om to diametralt motsatte religioner: Den ene et sivilisasjonsprosjekt, der sosial rettferdighet, frihet, likhet og brorskap er kjennetegnene (Jesu sanne lære). Det andre en menneskefiendtlig patriarkalsk krigerreligion som omgjør rene forbrytelser til «åndelige» renselsesprosesser (Den gammel­testamentlige krigerguden).

Tråd etter tråd

Så hva slags bok er så dette? Den er en slags hybrid mellom historiebok og essayistikk som krever svært mye av leserens godvilje. Det er vanskelig å bruke 15 år på en 440-siders tekst som skal henge sammen. Man kan miste det helhetlige grepet. Boken burde vært redigert langt strammere. Religioner i alle støpninger dissekeres og analyseres på samme linje som en lang rekke av verdens­historiske hendelser, religionskriger, mytelære, nøkkelpersoner i Den katolske kirke, keisere, NATO, erobrere til sjøs og til lands, norsk motstandsarbeid under 2. verdenskrig, anarkisme og geopolitikk. Resultatet er en ganske forvirrende leseropplevelse. Øhra starter tråd etter tråd med den konsekvens at jeg mister den viktigste tråden.

Dirigenten blir borte

Problemet er dels skrive­teknisk: Lange sitater, over flere sider, kan stå relativt ukommentert. Jeg blir usikker på hvordan forfatteren har tenkt de skal virke på meg. Skal sitatene fungere argumentativt, for å vise at han har rett i analysene sine mellom sitatene? Boken blir et enormt kor av stemmer, der dirigenten – forfatter Øhra – blir borte for oss. Han burde lede oss gjennom lesningen, gjennom hovedtesene og alle undertesene sine, men han lar oss i stikken. Den springende skrivestilen, med den tettpakkede informasjonen om smått og stort, passiviserer meg.

Savner tvilen

Hva vil Øhra egentlig vise meg? Jeg blir usikker. Jeg tror han vil vise at alt henger sammen, og at hele sivilisasjonshistoriens utvikling kan fortolkes holistisk med det rette, metodiske grepet (de to gudsbildene). Det er noe megalomant over prosjektet. Og Øhra lefler med konspirasjonshistorier når han med bred pensel kan ytre ting som at «kirken har bygget­ sin makt på mangel på menneskeverd», at ­pesten ­«ryddet vei for Martin Luther» og ikke det katolske barbariet. Eller at «kristendommen tilintetgjøres med katolisismen».

Jeg savner tvilen, men for en forfatter med identitet som en som avslører, en som kan fortelle oss hvordan alt det vi trodde vi visste eller har lært – om religionene, om verdenshistoriens gang, om den virkelige kristendommen – egentlig henger sammen, finnes det lite rom for nyanser. Vi lever blinde i løgn og tilsløring, men Øhra har sett og vet hvordan årsakssammenhengene egentlig er. Dette øyeåpnende perspektivet er i begynnelsen av boken ganske sjarmerende: Han er frisk og finner interessante sammenhenger. Men etter hvert som den ene «hemmeligheten» etter den andre avsløres av den allvitende fortelleren, blir jeg sliten av forfatterens bedrevitende analyser.

En krigernasjon

På de siste vel 100 sidene intensiverer Øhra bokens kritiske potensial: Kritikken av det norske selv- og fiendebildet anno 2019. Kanskje er det her vi nærmer oss bokens egentlige prosjekt? Den norske antikommunismen og knefallet for NATO/USA viser at Norge etter 2. verdenskrig krigersk bygger opp fiendebilder og danser etter USAs pipe. Norge har blitt en krigernasjon, langt unna selvbildet som fredselsker vi liker å drapere oss i. Men fram til denne tross alt velskrevne siste del av boken, har vi startet og mistet for mange tråder til at boken kan få en stabil innvirkning på leseren.