Det er sjeldent å besøke et museum der folk er så stille. Hvis man i det hele tatt kan kalle det nye 22. juli-senteret for et museum. Det er mer en rekonstruksjon av en hendelse, framstilt saklig og sobert, og derfor så utrolig sterkt.
Tidsmaskin
Det første som møter deg, er et rom med bilder av de drepte. Når du står der ansikt til ansikt med dem, framstår de ekstremt levende.
En 17 meter lang tidslinje tar deg gjennom alle hendelsene i kronologisk rekkefølge og gir en kort beskrivelse av hva som skjedde. Kontrasten mellom de brutale beskjedene om at gjerningsmannen dreper 14 personer ved pumpehuset, og de desperate og vantro twittermeldingene om skyting på Utøya, kunne ikke vært større.
Det er som en tidsmaskin. Plutselig er vi tilbake.
LES OGSÅ: – Nødvendig utstilling
Dokumentasjon
Tekstene som brukes i utstillingen, er utdrag fra dommen som ble avsagt i august 2012. Senteret er egentlig en utstilling av beviser og dokumentasjon, gjenstandene har fortsatt politiets merkelapp på. Restene etter bombebilen står midt i rommet. Bare et forvrengt understell er igjen.
På bildene fra overvåkningskameraet utenfor Høyblokka kan du se den hvite bilen parkerer og en skikkelse går ut. Deretter går bildet i svart, før tidskoden viser 15.25 og dokumenter flyr gjennom den røyktunge lufta.
Nøkternt
I forkant av åpningen har senteret blitt kritisert for å være et Breivik-museum, et sted der tilhengerne av hans tankegods kan komme for å beundre det han har oppnådd. Det er vanskelig å se at utstillingen forherliger gjernings- mannen. Den gjør heller det motsatte.
Ofrene og de overlevende får oppmerksomheten. I videointervjuene forteller de overlevende om sine opplevelser. Ei jente forteller om venninna som døde i armene hennes, om hvordan gjerningsmannen skjøt henne først i skuldren og så i halsen.
Det er nøkternt og hjerteskjærende. Det som skjedde 22. juli var så forferdelig at det ikke trenger ytterligere dramatisering. Og alle vi som ikke ble direkte berørt, skylder dem å orke å høre fortellingene.
LES OGSÅ: Oppsøker ondskap for å forstå
Ingen forklaring
Utstillingen gir oss ingen forklaringer eller fortolkninger, kun en gjenfortelling av hendelsene. Likevel er 22. juli-senteret en viktig påminnelse om hva som kan bli konsekvensene av ekstreme ideologier. Det kjennes nødvendig å se dette – både for å huske alle ofrene og for ikke å glemme hvor galt det kan gå hvis vi ikke kjemper mot hatet.