Sterkt og sobert

«Man kan ikke lage en film som dekker den totale historien om terrorangrepet», sa Paul Greengrass da han presenterte 22 July på en lukket visning tidligere denne uken. Den britiske regissøren har bakgrunn fra dokumentarer, men er mest kjent for de hyperrealistiske actionfilmene om Jason Bourne. Han har vist sosialt engasjement tidligere, med filmer som Bloody Sunday (2002), om massakren av på demonstranter under konflikten i Nord-Irland og Captain Philips (2013), om somaliske gisseltakere ved Afrikakysten.

Realisme

United 93 (2006) var en nærgående dramatisering av en av flykapringene 11. september 2001. Filmen, uten noen skrevet «handling», hadde en viktig funksjon: Vise verden hva som skjedde oppe i luften den dagen, og kanskje bidra terapeutisk etter tragedien. Slik har den fellestrekk med Erik Poppes Utøya fra tidligere i år.

Greengrass er kjent for sin virkelighetsnære stil med hurtige kamerabevegelser og hyppige klipp. Han bestemte seg for å lage filmen etter å ha lest Åsne Seierstads En av oss. Og 22 July dekker et større bilde enn både Erik Poppes situasjonsbeskrivelse i Utøya og de andre bebudede filmene og seriene om terroraksjonene, ofrene og etterspillet.

LES OGSÅ: Erik Poppe vil vekke vårt kollektive minne om hva som faktisk skjedde 22. juli.

Ingen rosetog

Netflix-produksjonen er ment for et internasjonalt publikum, med norske skuespillere som snakker engelsk. Nordmenn med smertelig førstehåndskunnskap om tragedien vil merke seg mange av Greengrass’ utelatelser: Her er verken Eskil Pedersen, rosetog, lokalbefolkning som redder Utøya-ungdom med båter, eller dramatiseringer av ugjerningsmannens barndom. De over tolv månedene med kompliserte rettsforhandlinger er strengt komprimerte. Det er imidlertid ingen tvil om at regissøren har satt seg svært grundig inn i materien.

Fra lufta får vi se norsk furuskog i gråvær. Mens vi zoomer inn til et gårdsanlegg, opplyser en tekst oss om at vi befinner oss på Vålstua gård, mange mil nord for Oslo, den 21. juli 2011. Her ser vi terroristen (Anders Danielsen Lie) med gassmaske, omgitt av kjøkkenmaskiner og sementblander, mens han omhyggelig forbereder eksplosiver. Samtidig ankommer ubekymret ungdom Utøya. De spiller fotball, synger Forelska i lærer’n (på norsk) rundt leirbålet og slår opp telt. Breivik reiser til Oslo, dagen etter tenner han lunta til bomben utenfor regjeringskvartalet og kjører mot sommerleiren.

Greengrass lar denne fortettede, tempovekslende oppbygningen kulminere i fergeturen over Tyrifjorden. Her lar han tiden gå sakte, det er forstyrrende og sterkt, kanskje særlig for et norsk publikum – vi kjenner utfallet.

Sterke bilder

Utøya-området, sommergrått og fuktig, er gjenkjennelig fra Erik Poppes film. Men denne gangen ser og hører vi gjerningsmannen. Han roper: «I dag skal dere dø, elite, kulturmarxister, liberale.»

Perspektivene skifter mellom terroristen som skyter og AUF-eren Viljar Hansen (Jonas Strand Gravli) på flukt. Hansen blir skutt fem ganger, men overlever. Vi fortsetter å følge gjerningsmann og skuddoffer gjennom tragediens lange etterspill.

Greengrass’ skildringer fra Utøya er sterk kost. De er avgjørende i denne historien, og langt fra spekulative, men bør utstyres med en advarsel.

LES OGSÅ: De enkle virkemidlene i Reconstructing Utøya gjør oss til medskapere.

Respektfullt og presist

Heldigvis inneholder filmen scener som både berører og imponerer:

Breivik som spiser takeaway-pizza med rømmesaus i avhørsrommet på Hønefoss mens han snakker om en rift i fingeren. Nærbildene av de foldede hendene til Geir Lippestad (Jon Øigarden), med urolige fingre. Talen til Jens Stoltenberg (Ola G. Furuseth) på lydsporet mens vi ser sterke bilder av ofre og pårørende på sykehuset. Samtalen mellom Viljars foreldre (Maria Bock og Thorbjørn Harr) på Svalbard: Skal sønnen oppmuntres til å vitne i rettssaken eller ikke?

Greengrass har fått maksimalt ut av sitt norske ensemble. Prestasjonene er naturalistiske, medrivende og respektfulle for sine virkelige forelegg og for denne anmelder kom ikke den skandinavisk-klingende engelskuttalen i veien for innlevelsen.

Skildringen av Norge er svært presis: Folk rundt Regjeringskvartalet beveger seg i geografisk korrekte retninger. En kort scene fra en sykehuskantine har gjenkjennelig Ullevål-eksteriør utenfor vinduene. Innsiden av Oslo Tingrett fremstår som vi kjenner den, med bleke trepaneler og vannkarafler med gummilokk.

LES OGSÅ: Erik Poppe lykkes i å formidle grusomhetene, skriver vår anmelder.

Advarsel. Ved å følge hvordan unge Viljar kommer seg gjennom livstruende skader og utenkelige traumer, får 22 July en menneskelig-realistisk tone, som aldri tipper over i klisjeer, sentimentalitet eller hollywoodsk hang til forsoning. Sidehistorien med Lippestad er fascinerende når vi tvinges til å se den utenfra med Greengrass' øyne. Hvordan forsvare noen som har begått slike monstrøsiteter?

«Det Breivik sa under vitnemålet i 2012 er gangbar politisk retorikk i flere europeiske land i dag.», sa regissøren under presentasjonen i Oslo, og understreket at formålet med filmen er å få unge mennesker til å engasjere seg.

22 July kunne ikke være laget av en norsk filmskaper, og vi skal være takknemlige for at Paul Greengrass har tatt på seg å fortelle denne historien, sannsynligvis den mest omfattende gjengivelsen av begivenhetene i overskuelig tid. Filmen er et utmerket utgangspunkt for refleksjon, en sunn traumebearbeiding og en betimelig advarsel mot ekstremisme.