Stemmen fra utkantdanmark

«Nørre Ørum hed den flække, vi boede i. En forstad til mørket, klemt inde mellem utallige andre ligegyldige småbyer. Jeg tror ikke, det er godt for nogen at være der i længere tid» erklærer hovedpersonen Tue i Thomas Korsgaards debut Hvis der skulle komme et menneske forbi. Stemmen hans kommer fra den danske underklassen og vitner om et perspektiv som stadig blir mer synlig i dansk samtidslitteratur.

Området han vokste opp i, preges av den samme utviklingen som resten av Vest-Europa. I kampen for stadig økt produktivitet går lokale næringsvirksomheter under og ulønnsomt landbruk legges ned.

Desperasjon og sinne

Michel Houllebecq skildrer i sin nyeste roman om en bonde, en stolt aristokrat, som ikke lykkes med å drive kvalitetsjordbruk. Kravene til at gårdsbruket skal lønne seg, tvinger flere til å legge ned. Bøndene som opplever at yrket og livsverket deres forsvinner, gjør politisk opprør. I Thomas Korsgaards debutroman Hvis der skulle komme et menneske forbi og oppfølgeren En dag vil vi grine af det, er opprøret byttet ut med selvforakt og stagnasjon.

I Korsgaards fortelling om utkantdanmark viser enhver tilbøyelighet til motstand seg snarere som desperasjon og sinne. I likhet med den franske forfatteren Edouard Louis i romanen Farvel til Eddy Bellegueule beskriver han både materiell og åndelig fattigdom. Kombinasjonen fører til hjelpeløshet og en lett fiendtlig holdning i møte med verden.

[ Les alt fra Bøker her!  ]

Morens sorg og farens vold

De dysfunksjonelle foreldrene i Hvis der skulle komme et menneske forbi snakker stygt til barna og behandler hverandre dårlig. I møte med personlige kriser knekker de helt sammen. Etter at moren har fått et dødfødt barn, rammes hun av depresjon og spillegalskap. Mens faren og ungene ser motløse på, ruinerer hun familien og vanskjøtter ungene. Hun medisineres med lykkepiller i likhet med hovedpersonen i Serrotonin. Men der Houellebecqs intellektuelle middelklassemannen legger reflektert ut om lykkepillenes egenskaper over mange sider, knasker den deprimerte danske underklassekvinnen pillene sine uten å mukke.

I denne kulturen finnes det ikke et språk for å snakke om følelser og heller ingen tradisjoner for å prate ordentlig sammen. Det fører til at samtale innad i familien ikke er mulig og til at morens sorg ikke bearbeides. Faren kan knapt lese. Kanskje fører skammen og følelsen av å være underlegen til hans iboende ondskap og grovhet. Han fremstår som en sadist som mishandler både kona og barna.

Økonomisk ruin

I likhet med Edouard Louis skildrer Thomas Korsgaard et oppvekstmiljø og en familie der menn har voldsmonopol. Fysisk overmakt oppfattes som et tegn på styrke og overlegenhet og inngår som en del av det dominerende maskuline verdisettet. Boklig lærdom er ikke noe å trakte etter for disse fysisk hardtarbeidende mannfolka. Ingen etterspør skole eller lekselesing. Tvert imot erklærer faren at Tue ikke går glipp av noe som helst ved å holde seg borte fra skolen.

Samtidig er gården truet av økonomisk ruin. I den neste romanen En dag vil vi grine af det tjener faren mer på å arbeide på slakteriet til Danish Crown, og som altmuligmann for andre, enn ved å drive sitt eget gårdsbruk. I konkurranse med arbeidsinnvandrerne strever han med å holde lønna over 100 kroner i timen. Slik nyanseres bildet av faren, og romanene får et sterkere samfunnsanalytisk perspektiv.

Andre rollemodeller

I denne andre boka tårner konflikten mellom foreldrene seg opp. Det går ut over ungene som tas som gisler i kampen. Moren invaderer sønnen ved å betro han hemmeligheter som ikke må komme faren for øre. Til gjengjeld vil hun la være å fortelle faren om Tues legning.

Jerngrepet om Tue forsterker hans følelse av å være annerledes enn familiens sin, noe som gir han et utenforblikk på sine egne. Det setter han i stand til å bryte med det miljøet han kommer fra. Som Edouard Louis, blir Tue tidlig klar over at han må finne andre rollemodeller enn sine foreldre, dersom han skal skape seg et godt liv. Som ungdom skammer han seg over å tilhøre en klasse som ikke kan skøyte seg fremover i livet med samme selvfølgelighet som venninnen Iben kan, som tilhører middelklassen.

I blodet

Korsgaards to første romaner er sceniske og handlingsdrevne, de gir leseren en følelse av å se inn på noe personlig og nært. Men samtidig skapes sterk avstand mellom fortelleren, som har lagt alt bak seg, og det miljøet han beskriver.

Det ligger i blodet, sier Tue om familien sin. Edouard Louis påpeker at alle de gale valgene menneskene han skriver om tar, inngår som del av et ubønnhørlig mønster. Det kan sikkert også kalles sosial arv. Det er på tide å snakke høyt om klasseforskjeller igjen.