Stein Torleif Bjella-forestillingen viser et gripende møte

Det Norske Teatret forer oss med viserock i vinter. Etter Bjørn Eidsvåg overtar nå Stein Torleif Bjella – Kan nokon gripe inn? Da Eidsvåg debuterte i 1971, var hallingdølen Bjella tre år gammel. Har den 48 år gamle artisten med fire album siden 2009 skrevet sanger som forsvarer en helaften på landets største teaterscene?

24 sanger

Svaret er ja. Regissør Lasse Kolsrud har hatt rikt råstoff til en helaften med skjebner og skikkelser, mørk humor, dyp lengsel, såre og vonde øyeblikk. Med Frode Gryttens Bikubesesong skapte han et nabolag av originaler. Nå gjør han det igjen, med sikker teft for hvordan Bjellas skikkelser ikke er Flåklypa eller Snøfte Smith, men mennesker i sine og hverandres liv.

Forestillingen er bygd opp av 24 Bjella-sanger. Bare tre av dem er fra fjorårets album Gode liv. Seks er hentet fra debutalbumet Heidersmenn. Syv fra Vonde visu (2011) og åtte fra albumet Heim for å døy (2013).

LES OGSÅ: Bjørn Eidsvåg snakker ut om sin dårlige samvittighet for at han sviktet sin døende far

Gnistrende ensemble

Åpningsscenen stjeler pusten: En liten hund tasser snusende over scenen og finner mannen på stasjonsbenken, snuser litt og tasser ut. I siste scenebildet kommer hunden Dreng tilbake, finner sin eier Pusling (Hans Rønning) som synger forestillingens kjærlighetsbudskap: «Han veit kem eg er / endå er han god med meg.»

Mannen på benken i åpningsscenen er musiker Nils Jansen. Han finner fram en tubax, ett av mange merkverdige blåseinstrumenter i hans portefølje, og setter forestillingens sugende grunnrytme. Den har du garantert med deg ut på gata etter forestillingen.

Kjersti Dalseide er den gravide og desperate jenta – «eg vil kje tenkji på ko dei dreiv med». Med en baby i vogna og en i magen har hun forestillingens skarpeste skikkelse og sterkeste stemme. Hildegunn Riise inntar og holder sitt hjørne. Ja, i blant får forestillingen karakter av boksering der anklagene treffer med trykk: «Psykisk kan du vera sjøl».

Musisk lengsel

Musikalsk ansvarlig Svenn Erik Kristoffersen leker forsiktig med Bjellas countryrock og kler den til hverdagsbruk. Mellom banjo og vibrafon fylles spennet med trekkspill, trøorgel og el-gitar. Når benker dunkes mot scenegulvet i tunge rytmer til «vonde visu», da er vi ikke nødvendigvis i distriktsnorge, men i hvilket som helst land der lengselen gjør deg syk: «Kan eg få vegrett heim til deg? / Du skal få bruksrett på heile meg.»

Siri Langdalens råe scenebilde er en nedslitt stasjon. Det er ikke Bjellas hjembygd Ål, men det ligner. Ingen av stasjonene har annet å by enn drikkeautomat og forsinkede tog. Begge ligger omtrent midt mellom start og mål, midt i livet og midt i landet. Det er akkurat plass til et band, seks originaler, en hund og stasjonsmester Bjella over høyttaler.

Vind og vær

Det skjer ikke annet enn at folk venter. Høyttalerstemmen skiller seg fra NSBs metallrøst. Den er personlig trøstende og ender i et dikt. Den ytre dramatikken står været for. I sangen «Tre viku» finner du tekstlinja «Lengsel har høg pris. Eg burde ha sett det kom. Eg lika kveldsbris. Du må ha storm.» En vindmaskin blåser løv og snø uten at det tilfører så mye annet. Toget kommer ikke, og livets stasjoner er som denne selvbetjente.

LES OGSÅ: Musikalsk kalas med Stein Torleif Bjella