Anmeldelser

Søvnløs skjønnhet

Fire nye verk og spennende tematikk gjorde lørdagens urpremiere til en tankevekkende og følelsesladet opplevelse.

Det begynner med et krystende grep om mellomgulvet. Ina Christel Johannessen har hentet inspirasjon fra gresk mytologi i sitt verk Desolating Persephone. Opp av tre tonn jord stiger – nei, kravler og kryper – en nesten naken kvinne. Camilla Spidsøe er i gang med en rolle som skal vise seg å være en formidabel kraftanstrengelse både fysisk og psykisk. Sammen med 24 andre dansere samt hele Opera­orkesteret folder­ hun ut dette gedigne verket. Det danses lengsel og overgrep så det knyter seg i magen. Og vi suges inn i helheten av en usedvanlig presis samhørighet mellom danserne og musikken av Luc Ferrari. Og lyset, lyset! Kyrre Heldal Karlssen setter presist både stemning og fokus.

LES OGSÅ: Danser seg fri på Operaen

Romantisk

Tornerose er en slags felles inspirasjon for alle de fire verkene som til sammen utgjør forestillingen Sleepless Beauty. Det handler om søvn og mangel på søvn, og perspektivet er kvinnens.

Men det er bare ett av verkene som direkte er bygget rundt eventyret. Det er Melissa Houghs Epic Short. Hun kombinerer besnærende klassisk svevende tåspissdans over et romantisk røyklagt scenerom med morsomme innfall og mer moderne energi. Verket er som en lekende parafrase over den klassiske Tornerose. Tsjaikovskijs musikk er med, men ikke ballettmusikken. Vi hører fra Pianokonsert nummer 1, og ved flygelet sitter Håvard Gimse.

Søvnløs

Hege Haagenruds Picture a Vacuum griper tak i fenomenet søvnløshet. Den rytmiske poesien i Kate Tempests musikk framkaller den frenetiske følelsen man kan få når man ligger våken om natta. Og de fire dansernes stakkato bevegelser, som kan minne om breakdance,­ henger nøye sammen med dette. Deres nesten gjennomskinnlige kropper i det skarpe nattlyset gir oss en følelse av å være i limbo mellom drøm og virkelighet.

LES OGSÅ: Nasjonalballetten UNG er en livskraftig avlegger av sitt suksessomsuste moderkompani.

Monumental

Den siste dansen tar oss igjen inn i et stort tablå. Mellom gigantiske slør som langsomt bukter seg bakover på scenen, viser Ingun Bjørnsgaard en studie av psykologiske og konkrete skiller – eller membraner – vi mennesker har mellom oss. Tittelen Mahlermembran henspeiler også på musikken, som er Rolf Wallins verk, der han skrur seg inn og ut av Gustav Mahlers 4. symfoni.

Verket er monumentalt samtidig som det er drømmende og vakkert med en rekke sterke individuelle tolkninger. Og det byr på en brå, men morsom og mild slutt, der noen spørrende toner fra fiolinene sender oss ut i våren.

Fantastisk

Fire nye danseverk av fire norske koreografer servert på én kveld! Det er fantastisk at Nasjonalballetten har mulighet til å servere oss dette. Og at de gjør det. Det å by oss samtidskunst av så høy kvalitet,­ er kulturarbeid av ­ypperste klasse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser