Da faren min døde, en mann jeg knapt kjente, falt det i mitt lodd å rydde leiligheten hans. Ubehaget ved å tømme hjemmet hans for smått og stort, også for ting som aldri var ment for andre enn han som hadde etterlatt dem, berørte meg voldsomt. Tilfeldigvis leste jeg på samme tid første del av den amerikanske forfatteren Paul Austers memoarer Ensomhetens grunn (The Invention of Solitude) fra 1982. Den hjalp meg. Første del handler om fraværets natur, og en sønns følelser overfor en fraværende far. Auster rekonstruerer farens liv ved hjelp av gjenstandene han etterlot seg. Det hjalp ham selv videre i forholdet til sin egen sønn. Steffen Kvernlands grafiske roman En frivillig død setter de samme tankene i sving hos meg som Auster gjorde.

Uten ansikt

Omslaget på En frivillig død viser et malt portrett i halvfigur av en mann i mørk uniform. Ansiktet er borte, malingen er gnidd ut som i raseri når man køler over noe. Den hvite uniformsluen aner man kun, det samme med skjortekragen og mansjettene, mannen står med armene i kors. Når jeg snur boka, smiler den samme uniformkledde mannen bredt mot meg. Det er et fotografi av Steffen Kvernelands far. Faren begikk selvmord i 1981, da Steffen var 18 år. Nå er han 55.

Mellom permene forteller den prisbelønnede forfatteren og tegneserieskaperen Kverneland i strektegnede ruter, store oppslag og fotografier fra familiealbumet, og i håndskrevne tekster over tegningene, åpent og direkte om livet sitt, om familien og om farens selvmord. Dette er en selvbiografisk roman. Hvor troverdig forfatteren er, vet bare han, men enhver historie har flere sider. Dette er Steffens, den yngste brorens, versjon.

Bildene er malt i en mørk laveringsteknikk, det vil si tegninger som er modellert med pensel i fortynnet tusj og blekk. Det er mørkt, grodd og skremmende.

Direkte henvendelse

Kverneland kan bryte den tegnede fiksjonen og henvende seg direkte til leseren. Han er avbildet i en tegneserierute ved tegnebordet han fikk av faren, i det han tegner seg selv i boka En frivillig død. På den måten løfter Kverneland romanen opp til en metatekst om prosessen rundt det å skrive og tegne seg gjennom tap, sorg og et hav av dårlig samvittighet som etterlatte etter selvmord ofte baler med. Skulle de merket noe? Overså de tegn på det forferdelige som var i kjømda? Den stadige gjentakelsen av bildet av forfatteren ved tegnebordet understreker hvordan forfatteren selv er fanget i tegneserieruten, holdt fast for alltid i historien om familien og faren, en historie om liv og død.

Mellom hvert kapittel, hvert sceneskift i denne vonde, men også uendelig vakre historien, så breddfull av kjærlighet og spørsmål, er det et utfallende bilde, en helt sort bokside. Det bidrar til å roe ned før vi blar om, men også til å øke spenningen: Hva skjer videre?

Tilbakeblikk

I drøm og virkelighet får vi sorg­løse og sorgtunge tilbakeblikk til barndom og ungdomstid hjemme og på hytta, gamle fotografier i sort/hvitt og Technicolor, tegninger av de samme fotografiene, i ruter og over hele sider, og tegninger av selve arbeidet med boka. Men så – BOOM – går det i svart. «Tegnegleden og entusiasmen ved å skape noe jeg tror blir bra, holder til en viss grad den underliggende sorgen i sjakk, helt til den plutselig velter opp til overflaten», skriver han.

Bildeteksten til fotografiet fra 1973 uttrykker noe av den samme sorgen: «…åtte år før selvmordet, er jeg ti år gammel. Hadde han allerede bestemt seg?» Bildet viser Steffen på farens fang, mens faren ser til siden.

Etter farens selvmord ville Steffen helst leve som før, ikke la seg merke av sorgen, være sammen med kamerater, men de ubehagelige tankene sniker seg på:

«Sorg er merkelig. Noen ganger kan jeg få en ekkel følelse av at jeg spiller eller poserer mens jeg sørger. Selv når jeg er alene.» Det skriver forfatterens alter ego ved tegnebordet, og fortsetter; «… sorgen forurenses av forfengeligheten.»

Religionen trøster ikke

Noen trøst i religionen finner han heller ikke. Bisettelse og gravsted blir kun ritualer han ikke trenger for å minnes: «De lever videre i mitt hode, i hverdagen, på bursdager, ved høytider, i store og små hendelser som får meg til å tenke på dem og savne dem.»

Steffen Kverneland er en dyktig prisbelønnet tegner og tegneserieskaper. Det vet vi fra bøker som Kanon 1-4 og Olaf G. (om tegneren Olaf Gulbransson) sammen med Lars Fiske, og egne bøker som Munch. Sjelden har jeg sett ham bedre enn nå. I de ulike portrettene av faren der depresjonen og medisinering gradvis endrer ansiktet og karakteren, får jeg assosiasjoner til den engelske maleren Francis Bacon (1909-1992) og hans Study for a Self-Portrait – Triptych, et mesterverk av et sjeleportrett.

Med En frivillig død har Steffen Kverneland i en mesterlig form delt personlige erfaringer og sorg rundt det å miste noen i selvmord. En vakker bok, en vond bok og en bok alle som mener noe om selvmord og depresjoner bør lese.