Bøker

Sorg bør ikke være en diagnose, men et ­erkjennelsesredskap

Kan sorg brukes som et redskap for å forstå oss selv og andre?

De siste årene har Sven Brinkmann skrevet bøker som befinner seg i en gråsone mellom popularisering av vitenskap, filosofi og selvhjelps­litteratur. Kanskje han kan beskrives som en mer eksistensielt orientert variant av Norges Lars Fredrik Svendsen?

Uansett er det viktig med skribenter som, til tross for akademisk tilhørighet, frigjør seg fra teoritung sjargong og henvender seg til et større publikum.

Selvomsorgens fordeler

Brinkmanns ståsted, for å bruke et av hans egne begreper, har sine røtter i dannelsesidealer og antikkens filosofiske kultur rundt selvomsorg. Det er særlig stoikernes innsikter som kommer igjen i hans tenkning og deres vektlegging av at mennesker bør myndiggjøre og utvikle evnen til å ta vare på seg selv fremfor å lene seg på den diagnostiseringskulturen som har vokst frem de siste 50 årene.

I Stå imot. Si nei til selvutviklingen (2016) både ironiserer han over lettbent selvhjelps­litteratur og utvikler sin egen variant av nettopp denne type utgivelser ved å insistere på verdien av ikke å «være positiv», nekte å være «fleksibel» eller «proaktiv». Grunnlaget legges for en filosofi hvor langsomhet og selvrefleksjon er knyttet til det som har verdi i seg selv og ikke nødvendigvis «lønner seg».

Han følger opp med Ståsteder. 10 gamle ideer til en ny verden (2017), hvor han utvikler en moderne versjon av dydsetikken. Gjennom ti kapitler undersøker han hvordan verdier – og hva ett godt liv er – kan bli klare for oss om vi utvikler karakteregenskaper som samsvarer med det som er viktig for oss.

Motstrøms

Med Gå glipp. Om begrensningens kunst i en grenseløs tid (2018) fullførte han en slags trilogi om hvordan vi kan oppnå lykke i dag.

Parallelt med disse bøkene har Brinkmann skrevet flere andre, mer akademiske, bøker. Blant disse er hans siste utgivelse Det sørgende dyr, som riktignok tar opp tråden fra nevnte ­trilogi, men er tungere på labben i resonnementene og tørrere i formuleringene. Likevel markerer boka en interessant utvikling i forfatterskapet, siden han her studerer mer i detalj hvordan en følelse – sorgen – kan brukes som et redskap for å forstå oss selv og andre. Brinkmanns posisjon er mer motstrøms enn man kanskje skulle tro, for vi lever i en tid som i stadig større grad lener seg mot et ekspertvelde når menneskets liv og mentale helse skal håndteres.

Erkjennelse og sorg

Igjen gjør Brinkmann opprør mot diagnosens autoritet; ved å gjøre sorgen til en lidelse gjør vi den samtidig til et utvendig anliggende som kan medisineres bort. Dette gjør vi i stedet for å ta den på alvor som et medium for å forstå hva det betyr å miste noen – og hvilke erfaringer et slikt tap har å si for vår lykke og livsforståelse. Særlig pro­blematisk, mener Brinkmann, er vekten som tillegges ungdommelighet, helse og ­positivitet i alle dens former. En slik dyrking av det umiddelbare og funksjonelle fører til at vi drukner i nået og mister helhetsperspektivet. Men vi blir også – når det gjelder sorgen – ute av stand til å ha et vedvarende forhold til de døde. Et forhold til sine forgjengere gjennom ritualiserte minnesteder er direkte forbundet med hvordan vi som samfunn, og grupper i dette samfunnet, forholder oss forstående og empatisk til fortiden.

Har vi ikke rom for slike ritualer inntreffer også en «formløshedens tyranni» (her siterer Brinkmann den danske filosofen Knud Ejler Løgstrup), hvor vi overlates til oss selv og ikke riktig vet hvor sorgen skal «plasseres». Dessuten mister vi den erkjennende relasjonen til alt som er vanskelig i et liv – sorg, tap, død, sykdom – som jo i realiteten er forutsetningen for at vi skal ha erfaring av eksistensen som noe som også går godt.

Utvidede sinn

«Psykologien er plaget af en problematisk individualisme, hvor sorg – såvel som andre psykologiske fænomener – antaes ekslusivt at være følelser inne i sindet hos den enkelte,» skriver Brinkmann, og leder oss inn i det som er bokas mest interessante område: Hvordan ritualer, ting og hendelser utenfor oss kan sies å være en del av vår bevissthet. Vi trenger nemlig «affektive nisjer» (som Brinkmann kaller det) for å kunne sørge meningsfullt; altså et sett av redskaper og scener for sorgens forløp. Minnesteder som kirkegårder er åpenbare eksempler her, men også kunstverk kan tjene en slik funksjon, hevder Brinkmann. Vi kan jo tenke oss at monumentene som ble ­reist etter 22. juli dermed ikke bare er skulpturer i den ytre verden, men en integrert del av vår sorgprosess rundt det som skjedde og dermed faktisk – om vi følger den danske tenkeren – en del av selve vår bevissthet.

Brinkmanns synsvinkel er interessant – jeg lærte mye om sorg og forskningen på sorg av å lese denne boka. Men jeg må nesten nevne at Det sørgende dyr er i overkant akademisk i formen. Den er, kort sagt, påfallende tørr og distansert til temaet, noe som er pussig all den tid forfatteren selv i forordet nevner at hans fars bortgang preget ham under arbeidet med boka. Uansett er den anbefalt, dog mer på grunn av innhold enn form.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker