Film

Som å sitte i gummibåten

Middelhavet er en viktig påminnelse om alle menneskeskjebnene som ligger gjemt i flyktningstatistikken.

Sjelden går en film så rett inn i nyhetsbildet som den italienske filmen Middelhavet. Ikke bare er hovedpersonen Ayiva (Koudous Seihon) migrant, men han har i tillegg reist fra hjemlandet Burkina Faso, der hovedstaden ble utsatt for et terrorangrep i helga.

Til Italia

I filmen reiser Ayvia til Algerie på jakt etter et bedre liv sammen med bestekompisen Abas (Alassane Sy). Sammen med en gruppe andre migranter, setter de seg i en liten gummibåt og begir seg ut på en farefull ferd over Middelhavet.

Til slutt når de Italia, landet de har sett lykkelige skildringer av på Facebook. Men mottakelsen er kald, og det eneste husrommet Ayvia blir tilbudt, er et telt lagd av skrot. Han får oppholdstillatelse i tre måneder og beskjed om at han må skaffe seg fast jobb hvis han skal ha håp om å få bli i landet.

Middelhavet er fiksjon, men er likevel tett forbundet med hovedrolleinne­haver Koudous Seihons egen historie. Han og regissør Jonas Carpignano ble kjent med hverandre da Carpignano skulle lage en kortfilm om opptøyer startet av migranter i Sør-Italia i 2010.

Nesten alt som skjer i filmen, har Seihon opplevd selv. I tillegg er de fleste andre av skuespillerne også migranter. Det gir filmen en helt egen nerve.

Som å være der

Filmen framstår som en realistisk og usminket skildring av menneskenes situasjon. Regissør Carpignano går tett på med kameraet. Ofte ser vi bare Ayvias ansikt eller bakhode i bildet. I tillegg er filmen skutt med håndholdt ­kamera, uten bruk av kunstig lys. Det gjør Middelhavet kaotisk og klaustrofobisk.

Det er nesten som om du sitter i den lille gummibåten selv og kjenner saltvannet piske i ansiktet. Situasjonen er like uoversiktlig for oss seerne som for menneskene som er der, og samtidig klarer Carpiginano å unngå å bli sentimental eller melo­dramatisk. Vi ser silhuetten­ av et menneske flyte livløst i vannet, og trenger ikke mer for å skjønne alvoret.

LES OGSÅ: Kunstnerhjelp til flyktninger

Plukker appelsiner

Middel­havet handler like mye om den nye hverdagen flyktningene ­møter i Italia som om flukten over havet. Ayvia og Abas får seg jobb som appelsinplukkere, og blir betalt ut ifra hvor mye de klarer å plukke på én dag. Utsiktene til noe mer permanent, er magre.

I en tid der flyktningdebatten inneholder begreper som «lykke­jegere» og «godhetstyranniet», er Middelhavet en viktig påminnelse om at det tross alt finnes mange menneske­skjebner som skjuler seg bak flyktning­statistikken. Filmen tar ikke stilling ­politisk, men er likevel med på å gi migrantene et ansikt og en personlig fortelling.

De blir heller ikke glorifisert. Ayvia stjeler blant annet en mp3-spiller han kan selge for å få penger å sende til datteren han måtte forlate i hjemlandet.

LES OGSÅ: Kutt i flyktning-forfatterkvote truer ytringsfriheten

Utenfor fellesskapet

Filmen klarer også å gjøre Ayvia til en som deg og meg. Han har Rihanna­ som ringetone på telefonen, han snakker med datteren på Skype og er aktiv på Facebook. Samtidig blir han stående utenfor fellesskapet i det nye samfunnet han prøver å bli en del av.

Middelhavet er full av undertrykt frustrasjon og fortvilelse. Jonas Carpignano har laget en film der de eksplosive konfliktene ulmer under overflaten.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film