Film

Solnedgang i symboltåke

Skildringen av Østerrike-Ungarn i trommevirvelen før verdenskrigen drukner i metaforer, forvirring og manglende menneskelighet.

Et sted mellom minne og drøm. En labyrint. Sivilisasjonens brutale endelikt. Det brukes sentrallyriske vendinger i pressematerialet til Solnedgang i Budapest, og de står stil med filmen som beskrives. I 2015 vant ungarske Laszlo Nemes Oscar for beste­ fremmedspråklige film med holocaustdramaet Saul sønn, en utmerkelse som må ha gitt ham betydelig selvtillit.

LES MER: Sauls sønn er en film å utsette seg for.

Subjektiv uten psykologi

Anslagsvis minner Solnedgang i ­Budapest om mye annet: En hattemakerske ankommer familiens gamle salong, eller rettere sagt: gjenreiste salong. I åpnings­scenen tar hun av seg et slør, hun er åpenbart moden nok til å se verden slik den er: Både foreldre og bygning forsvant i en brann 20 år tidligere. Irisz, som nå er ung voksen blir bryskt avvist overalt (og ikke bare i filmens første del), og får tidlig rede på at hun har en bror som har vært involvert i et attentat mot et medlem av aristo­kratiet. Hvor er han? Gjennom et forvirrende persongalleri får Irisz små fragmenter av informasjon. Hvem er han? En av de hun møter? Har han begått selvmord?

Den abrupte, høyst subjektive fortellerteknikken der hovedpersonen er med i hvert bilde gir ikke ved dørene, for å si det forsiktig. Handlingen beveger seg aldri utenfor den stadig mer kompliserte labyrinten, med et mystisk rollegalleri tegnet uten psykologi og drivkraft.

Rammeverket er imidlertid konkret nok: Vi er Ungarns hoved­stad i 1913, året før Europa ble kastet ut i sin til da mest voldelige krig. Budapest er en multispråklig metropol lar vi oss fortelle av åpnings­teksten, men behørig nok i skyggen av Wien, dobbeltmonarkiets administrasjonssenter. Inne i ­salongen pleies forbindelser med det tysktalende kongehuset, men «det ­lurer grusomheter under alt det vakre». Perversjonene kommer fort til overflaten, vi erfarer dem, som alt annet i filmen, gjennom Irisz' øyne. Utenfor salongen­ regjerer den opprørske pøbelen som den forsvunne broren på en eller ­annen måte er – eller har vært – i ledtog med. Hvis han noen­sinne har eksistert.

LES MER: Kapteinen er en sterk tysk film om uniformert ondskap.

Hvorfor?

Filmskaperen har altså laget en assosiativ, ikke-lineær fabel som skal sende tankene til vår egen forvirrede,­ sammenbrudds-orienterte tid. Forvirringen og knappheten på informasjon, gjør filmen til en intellektuell øvelse, der ­identifikasjonen med de involverte nærmest er fraværende.

Musikk, kameraføringer og klipp forteller oss når det skal være dramatisk, uten at vi er helt på det rene med hvorfor. Hvis vi er «mellom minne og drøm», hva står egentlig på spill? ­Hovedpersonen er passiv, med liten påvirkning på begivenhetenes gang. Historiefortellingen flater tidlig ut i atmosfære og symbolikk, symbolikk som ikke nødvendigvis har gjenklang utenfor det dannede Sentral-Europa. Sett som løsrevne ­enkeltscener er heller ikke ­filmen lett å svelge, trass i det utvilsomt gode kamerahåndverket. Her er lite menneskelighet og enda mindre snert.

Slik blir Solnedgang i Budapest mer mørklagt enn gåtefull og et eksempel på at stor kunstnerisk frihet og tilsvarende selvtillit ikke er av det gode i alle sammenhenger.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film