«Solaris» reiser store spørsmål, men bruker ikke teatrets virkemidler nok

Det er mørkt i rommet, vi kan skimte noe som ligner på store bruddstykker av lavastein. Med ett rettes lyset mot et punkt høyt over oss, og vi ser en astronaut som med langsomme, vektløse bevegelser svever ned. Når scenebildet fylles av komponist Sjur Miljeteigs sfæriske klangflater, innlemmes vi umiddelbart i en annen verden. Vi befinner oss i en fjern utkant av universet, nærmere bestemt på planeten «Solaris».

Søken etter kontakt

Den polske forfatteren Stanislaw Lem skrev romanen i 1961, lenge før månelandingen var et faktum. Solaris regnes som en kult-klassiker innenfor sci-fi sjangeren, og har inspirert mange. Sist filmatisert av Steven Soderbergh i 2002, men kanskje aller mest kjent for Andrej Tarkovskij filmversjon fra 1972.

Menneskets evige søken etter kontakt med det utenomjordiske ligger til grunn for handlingen. I kjølvannet reiser det seg mange eksistensielle spørsmål: Hvor går grensene for vår forstand og forestillingsevne? Kan vi klare å se for oss det utenomjordiske andre, det ikke-menneskelige? Hvor går egentlig grensen for det menneskelige?

Minner

Vi befinner oss i fremtiden. Psykologen Kris (Ane Dahl Torp) reiser ut i rommet for å sjekke hvordan det står til med besetningen i romfergen, som skal studere planeten Solaris. Hun synes de oppfører seg rart, og det viser seg at de har hatt besøk av skikkelser fra minnene sine. Snart materialiserer også hennes egne tanker seg, når hun får besøk av sin for lengst avdøde kjæreste (Gard Skagestad). Planeten er dekket av et mystisk hav som bringer tanker, drømmer og fortid tilbake.

Kosmisk mørke

Regissør Peer Perez Øian har blikk for de etiske dilemmaene som skjuler seg mellom linjene: Skal det rasjonelle vinne over humane hensyn? Skuespillerne gir troverdige tolkninger av mannskapet som blir gradvis mer kyniske og følelseskalde i forsøket på å beholde forstanden midt i det uvirkelige, kosmiske mørke.

Ispedd komponist Miljeteigs thriller-toner, skulle man tro at forholdene ligger til rette for både grøss og grubling. Men noe mangler. Solaris som teater har potensiale til å skape slående scenebilder, som i stykkets start. Derfor føler man seg nesten litt snytt, når dette ikke følges videre opp i resten av forestillingen. Med unntak av en vakker sluttscene der teaterets ulike virkemidler får spille på lag. Teksten setter tankespinnet i sving, men kunne trengt litt mer hjelp fra teaterets verktøykasse for å dra oss med på fortellingens ferd.

LES FLERE TEATERANMELDELSER:

• Bienes historie krever mye av sitt publikum, og lykkes

• Prompe-humor er ikke nok om Riksteatret og Det Andre Teatret skal holde løftet om «en underholdningsbombe for hele familien»

• Scenekunstduoen Goksøyr & Martens åpner sansene våre og forestillingsevnen i møte med det hverdagslige.

---

Solaris

• Forestillinger på Det Norske Teatret, Scene 2
• Av Stanislaw Lem
• Dramatisering: David Greig
• Regi: Peer Perez Øian
• Scenograf og kostymer: Dagny Drage Kleiva
• Komponist: Sjur Miljeteig

---