Smidige tanker på lesertoppen

Montaigne var ikke vekke fra historien, ikke sånn. Men da forfatteren Antoine Compagnon, professor ved Collège de France i Paris og Columbia University i London, ble utfordret til å lage en serie på 40 femminutters sommerkåserier om den tilbakelente skeptikeren og velsignet lite selvhøytidelige filosofen Michel de Montaigne og hans smidige tanker, gikk lyttertallene i været. Sommeren etter, for to år siden, ble kåseriene til bok. Den røk inn på franske bestselgerlister. I dag utgis den lille, hendige boken på norsk (for sommergjester under parasoll eller i fremtidige solvegger) – En sommer med Montaigne.

LES OGSÅ: Gir kunstnere et klimaspark

Fleksibel hjerne

Ikke underlig, Montaigne hadde en usedvanlig fleksibel hjerne, han tenkte i brokker og skrev ettersom det dukket opp. Hans Essays (gitt ut på norsk på Aschehoug i 2008, oversatt av Beate Vibe) rommer 1500 sider og kan gjerne sammenlignes med en Facebook-samtale: Det han sa, gjorde han kort. Altså er tankene mange, ofte også selvmotsigende – men treffsikre. Det sies til stadighet at den lineære, langvarige og sammenhengende lesningen (som vi er opplært til), er blitt borte i vår digitale verden. Men Montaigne forfektet allerede da, for 450 år siden, en flyktig, søkende og distré lesemåte, preget av innfall og avstikkere. Han hoppet uten plan fra den ene boken til den andre og hentet det han trengte der han fant det.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Nysgjerrig kåsør

Ypperlig, altså, for en levende, nysgjerrig kåsør – som Antoine Compagnon. I dag slippes boken på norsk, en intravenøs dose av Montaignes erfaringer om livet og tilstøtende områder. En slags Montaigne for deg og meg.

Montaigne sier det som det er: Mest av alt avskyr han folk som er så selvsikre at de blir fornærmet når andre ikke følger deres råd. Han er liberal, respekterer andres tanker, han er blottet for forfengelighet og aldri ute etter å få siste ord. Han ser kort og godt ikke på samtale som en strid det gjelder å vinne. Det er som en tennismatch, man justerer seg etter samtalepartneren, som – som oftest for hans del – var familie og venner. Men én var viktigere enn andre, ham selv. Gjennom å lytte til seg selv oppdaget han sin kjerne, sin egen form og tankene den formet.

LES OGSÅ: «Kort vei fra forkynnelse til forrykende rock»

Trodde ikke på ord. Han var på alle vis skeptisk til ordenes makt, han trodde ikke verden noen gang kom til å bli drevet av idealisme. Når han så rundt seg, så han noe annet. Han mente for eksempel at en stats styrke er omvendt proporsjonal med landets kultur – altså at en altfor kultivert stat ofte ender med å utslettes. Han er ingen naiv humanist, han er en handlingens mann og mener i fullt overlys at nasjonene kan svekkes av kunsten. Han er mer romersk enn humanistisk, og går så langt at han hyller «uvitenheten»: «Det gamle Roma synes meg å ha fostret betydeligere menn både i krig og fred, enn det lærde Roma, som ødela seg selv ... kunsten å skape fred består ikke i retorikk, men i makten til å avskrekke snarere enn å overtale». Han hadde ingen tillit til overdreven, boklig oppdragelse. Som han sier et sted: «Kulturen står i fare for å trekke oss bort fra vår egen natur i stedet for å vise oss den».

Så vi kvepper

Det er en slik tverrved av meninger som får oss til å kveppe. Han stryker ikke det som er vedtatt, med hårene – han bruker «sandpapir», gnir til det blir rødt. Han oppfatter for eksempel den rosenrøde troen på fremskrittet som latterlig. I kapitlet Forfengelighet avvises (til manges glede, også i dag) ethvert reformprogram, uansett form. Ikke omstillinger og tillempninger, det er ok – alt må justeres etter landskapet. Men, som han sier: «Intet martrer en stat mer enn innføring av nye ordninger; forandring i seg selv vil skape urett og tyranni ... å gi seg til å omstøpe en så stor masse og legge ny grunnmur under et veldig byggverk, det kan ikke bli annet enn kaos.» Det er som å bruke døden som botemiddel mot sykdom: «Alle forandringer er risikable og fåfengte. Ved å forsøke å forandre ting, kan man komme til å gjøre ting verre, snarere enn bedre.»

Rett og slett fra vettet

Montaigne var dommer i Parlamentet. Det ble han lei av. Han ville studere og lese i ro og mak og i pakt med antikkens ideal. Han holdt rett og slett på å gå fra vettet før han endelig skjønte at han måtte søke visdom i ensomheten. Men han klarte seg – fordi han, som han skriver, kvittet seg med vrengebilder og hallusinasjoner ved å skrive dem ned. Det å skrive verket Essays ga ham kontrollen over seg selv. Essays este ut fra utgave til utgave, den fikk etter hvert et betydelig omfang.

LES OGSÅ: Sangtimens støttegruppe vant halv seier

Bøkenes blide ansikt

På den ene siden, liten tro på bøkenes makt – på den andre: De var hans «venner», der de fylte hyllene. «De avleder meg lett og jager tankene på dør. Bøkene protesterer ikke én gang over at jeg bare søker dem i mangel av andre mer virkelige, levende gleder, de tar alltid imot meg med samme blide ansikt ... de protesterer aldri, blir aldri gretne når de blir oversett».

Om Montaigne plutselig står i kurs og er på mote (også på norsk?), vil jeg snakke varmt for moten. For ingen gir oss gymnastikk for en smidigere tankegang som Montaigne.