Smekk på fingeren

Hva skal en skrive etter at ambisjonene har fått full uttelling? I 2015 utga Johan Harstad kraftprestasjonen Max, Mischa og tetoffensiven, en over 1.000 sider lang utforskning av hvor elastisk en roman kan være innenfor sine konvensjonelle rammer. Romanens ambisiøse prosjekt var å realisere hele ideen om «den store» romanen. Resultatet ble en dannelses og- kunstnerroman med en kjærlighetsfortelling i bunn. Med en politisk betraktning av Norge og Amerika, med popkulturelle referanser som motor for analysen. Johan Harstad innfridde med en roman som berørte med sine karakterskildringer, eksistensielle fingerspitzgefühl og kunstneriske overskudd til full jubel fra et stort anmelderkorps.

Å hoppe etter Harstad

Ferskenen er en tydelig reaksjon på Harstads forrige enorme prosjekt. Den bokstavelig talt dekonstruerer den tradisjonelle, store fortellingen. Det skal i hvert fall ikke leses fra a til å, og alvoret er erstattet med en boblende satire og stor lekelyst.

Ferskenen er delt opp i to deler. Den første delen er et knippe «mikro-romaner» som omhandler privatetterforskeren Ferskenen og hans banale kriminal­saker skrevet av den avdøde rogalendingen og forfatteren Frode Brandeggen. Den andre delen av boka er utfyllende fotnoter til krimfortellingene skrevet av den såkalte profesjonelle annotøren, tyske Bruno Aigner som kjente og beundret forfatteren. Nå skal dette gis ut som en bok på Gyldendal Forlag, som i sin tid ga ut Brandeggens 2.000 sider lange uleselige avantgardistiske romandebut.

LES OGSÅ: Naja Marie Aidt lykkes i å skape et språk for sorgen

Metalitteratur

Det er ingen tvil; dette er metalitteratur, det er tull og fanteri, fantasi og kunnskap i en salig blanding, skrevet med et stort fortelleroverskudd. Vil du være med så heng på. Den relativt korte boka er utstyrt med hele to bokmerker, og det er bra, for her er det helt essensielt å kunne vite hvor en er i bokas univers siden leseren sendes ut på en evig vandring mellom disse to delene.

Johan Harstad gjør det samme I Ferskenen som han gjorde til sitt varemerke i Max, Mischa og tetoffensiven, der han blandet inn et sammensurium av referanser, faktiske filmer, forfattere, litteraturteoretikere og kunstnere sammen med en stor mengde fiktive verker og utøvere. I Max, Mischa og tetoffensiven var resultatet et univers der en ble berørt av kunstverkene og teaterproduksjonene som vokste frem på sidene. I Ferskenen klarer Harstad med samme teknikk å skape en obskur parodi av en parallellverden.

Det harseleres om litteratur over en lav sko: Krimsjangeren avkles med sine notoriske gjentagelser og banale karakterer og plott. Avantgardelitteraturens utilgjengelighet er ikke annet en meningsløs, lesernes forventninger om mening blir satt på prøve og litteraten som har lest sin kvote litteraturteori latterliggjøres. Alle får gjennomgå. Satiren rammer spesielt litteraturkritikeren som får seg mange smekk på fingeren i form av
Bruno Aigners schizofrene fotnoter der det banale opphøyes som genialitet, det fullstendig opplagte kommenteres og
obskur teori og Brandeggens biografi og litterære metode
leses inn i kommaer og punktum.

LES OGSÅ: Troens litenhet

Kommentarroman

Harstad peker på hvor styrt både leseren og kritikeren er av konvensjoner, og hvor sterkt ønsket er om å sette verket inn i en sammenheng og gi det mening. Han har det gøy når han peker på konstruksjonen som litteraturen er bygget opp av og får oss til å le sammen med han når han gyver løs på oss: Lese mening inn i et verk. SMEKK. Obskure biografiske lesninger. SMEKK. Genialitet! SMEKK. Selvhøytideligheten i litteraturverdenen. SMEKK. Namedropping: SMEKK.

Metalitteratur, også på sitt beste, har det til felles at det til tider er slitsom å være med på leken, siden det er leseren som ofte står i skytsilden. Samtidig er det befriende og kostelig at det røskes i litteraturens grunnvoller.

Uansett: Ferskenen føyer seg inn i metalitteraturens perlerad med Miguel de Cervantes Don Quijote (1605) i den ene enden og Jorge Luis Borges krimparodi Døden og passeren (1944) og Dag Solstads roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 (2013) i den andre enden. Men mon tro hvordan vi hadde lest denne romanen om den ble lansert som en roman av den totalt ukjente Frode Brand­eggen og ikke den anerkjente, Sultprisvinnende forfatteren Johan Harstad?

LES OGSÅ: Hva betyr kunst? Cecilie Løveid forsøker å gi et svar