Skriver fram fortidens spøkelser i hvitt

Jeg elsker aforistisk kortprosa. Gjerne av typen som beveger seg tett på personlige erfaringer. Gjerne også av typen som tillater at uferdige tanker stopper opp, samles i et sammensatt og uforløst bilde; i form av et stilleben eller en uventet sammenstilling, for eksempel, slik Roland Barthes gjør gjentatte ganger i Sorgens dagbok (på norsk i 2011) hvor han forsøkte å forsone seg med sin mors død i et søkende, sprikende, dypt intimt språk. «Fra nå av og for alltid er jeg selv min egen mor,» skriver han.

Denne fremgangsmåten kan på sitt beste føre til billedmessig forskyvninger som kryper under huden til den som leser og oppleves både som presist og underlig.

Stivnet bilde

Det er også i denne retningen sør–koreanske Han Kang beveger seg med den tynne, poetiske og filosofiske Hvit. Utgangspunktet er forfatteren selv – hun befinner seg i Polens hovedstad Warszawa. Men det tankene kverner rundt er, i likhet med Barthes, tap og sorg. Hennes søster døde kort tid etter hun var født. Kang, som kom senere, «vokste opp i denne historien», kan vi lese. Kang har altså aldri møtt henne, men hadde søsteren levd videre, tenker forfatteren, hadde ikke moren fått flere barn. Kang – som altså skriver dette – ville dermed ikke kommet til denne verden heller.

At forfatteren kanskje ikke ville ha vært til om ting hadde vært annerledes bringer både henne, skrivingen, og hele denne boka tett på forsvinningen og det spøkelsesaktige. Tankebanen trekker teksten mot det melankolske, det sorgfulle, men også mot et eksistensielt gap hverken forfatter eller leser helt vet konsekvensen av.

[ LES MER: Arne Lygre utforsker nærheten man kan føle til en fremmed, og avstanden man kan kjenne overfor sine nærmeste. ]

Fortidens gjenkomst

Dermed er det kanskje ikke så rart at bokas andre pol er fargen – eller ikke-fargen – hvit; dette som jo må kunne beskrives som et slags utviskingens element. Dragningen mot det hvite har også opphav i søsteren siden hennes ansikt, av moren, senere har blitt beskrevet «hvitt som en halvmåneformet riskake.» Det forunderlige er at Kang ser korrespondanser overalt mellom søsteren og Warzawa. Hennes hvite ansikt blir en undertekst for alle de andre hvite tingene som Kang beskriver; deriblant byen hun befinner seg i.

Da borgerne i Warzawa gjorde opprør, og lyktes i å ta byen tilbake for en kort tid, svarte Hitler med å bombe hele den polske hovedstaden sønder og sammen. Det ble bare et hvitt teppe av aske og svevestøv tilbake, som, gjennom Kangs blikk, fortsatt lever videre i alle mulige hvite ting og inntrykk. Søsterens ansikt flettes – med hvitheten som medium – også til denne fortidens tilbakekomst; til det vi aldri blir ferdig med, til det som hjemsøker oss, men også det som fortsatt fascinerer og forundrer oss her og nå. Dette er originalt, underlig, ansporende.

[ LES MER: Vi diskuterer heftig jenters manglende valgmuligheter andre steder i verden. Margaret Skjelbreds noveller minner oss om at det ikke er så lenge siden dette også gjaldt jenter i Norge. ]

Manglende presisjon

Samtidig er det flere partier i bokas andre halvdel som blir for søkende og ikke havner noe sted i det hele tatt; rett og slett diffuse bilder som fremstår som svake. Som når Kang skriver om ris – som er hvit, naturligvis – og hennes følelser over den rykende risbollen. «I det øyeblikket kunne hun ikke nekte for at hun følte noe inni seg. Det var umulig å nekte for det.» Nei vel? Dette sier meg fint lite. Andre steder beveger hun seg over i det svulstige på et vis som ikke fungerer, som når hun beskriver et lommetørkle som «nølende, som en sjel i søken etter et sted å sette seg.»

Det er også noen språklige ujevnheter som skjemmer oversettelsen, jeg tenker særlig på bruken av «bevisst på». Det er mulig dette er akseptert av mange etter hvert, men for meg blir det slurv og tap av presisjon og eleganse i setninger som dette: «Kanskje er det først nå hun blir bevisst på det faktum at alle trærne rundt henne kommer til liv igjen, blir bevisst på en fremmed duft som stiger fram, og oppover i lufta, mot lyset.»

Det er bevisst noe, du er ikke bevisst på noe.

Drømme videre

Men tonen og orienteringen i boka appellerer uansett. Tekstsamlingens samlende grep – hvithet og fortidens resonans med nåtiden – minner meg dessuten om kunstneren Sophie Calle, som laget et kunstprosjekt hvor hver uke skulle ha en bestemt farge (og det gjaldt både mat, klær og annet). For Kang er også hvitt mediet som hun både skriver, tenker, sanser og minnes gjennom. Jeg har stor sans for hvordan teksten ikke bare handler om denne fargen, men også trekkes hit og dit av den, uten å ville forme det om til et avrundet hele. Boka berører fordi den knytter sammen tilsynelatende motstridende elementer i vakre tablåer som søker seg mot et helhetlig bilde. En slik metode lar tapet leve videre i scenene som beskrives og tankene som skisseres.

Jeg liker de fleste av tekstene i Hvit fordi uferdigheten i dem så nennsomt berører undringen – til tider fortvilelsen – som vi alle før eller senere kjenner på. Men også fordi disse bildene manifesterer et mulighetsrom leseren selv kan utvikle videre. Scenene som skildres er som laget for å drømme seg videre i.