Jeg elsker aforistisk kortprosa. Gjerne av typen som beveger seg tett på personlige erfaringer. Gjerne også av typen som tillater at uferdige tanker stopper opp, samles i et sammensatt og uforløst bilde; i form av et stilleben eller en uventet sammenstilling, for eksempel, slik Roland Barthes gjør gjentatte ganger i Sorgens dagbok (på norsk i 2011) hvor han forsøkte å forsone seg med sin mors død i et søkende, sprikende, dypt intimt språk. «Fra nå av og for alltid er jeg selv min egen mor,» skriver han.