Sklir ut i 
quiz-vass

Tore Vagn Lid har allerede gjort seg godt bemerket på teater- scenen. I fjor fikk han Hedda- priser både for regi og scenetekst («Vår ære/vår makt»). Denne­ gangen står han også bak det meste av forestillingen: Audiovisuelt konsept, regi og musikk. Men «varemerket» han etter hvert har opparbeidet seg som autor, falmer i en uforløst forestilling. Med Fridomens vegar forsvinner opplevelsen av «totalkunstverket­», i det Lid aldri helt finner balansen på scenen. Forestillingen føles paradoksalt nok som for fragmentert og monoton­ på samme tid.

Tidsånd

På Det Norske Teatrets Scene 2 utfordres det tradisjonelle teaterrommet. Plysjstoler i amfi er byttet ut med krakker plassert i ulike grupperinger på scenen. Publikum er omgitt av skjermer med tester, utstyrt med penn og papir, mens skuespillerne fungerer som quizmastere som beveger seg mellom stolene med stadig mer oppfinnsomme spørsmål. Fridomens vegar har satt seg fore å si noe om samtidens kontrollerende tidsånd. For vi testes fra vugge til grav, fra PISA-­tester­ på skolen, til personlighetstester når vi søker jobb. Vi har evnetester, gentester, «hvilken partner burde du velge»-tester­. Men hva skjer når vi tilpasser oss testene ved å svare­ som den personen vi ønsker å bli? Når testene begynner å leve sitt eget liv, og skape sine egne mennesker?

LES OGSÅ: Kongens nei og Nobel tegner to helt ulike bilder av et Norge i krig

Fragmentert

Tore Vagn Lid har mot til å ta utradisjonelle grep og vilje til å ta opp kompliserte og viktige spørsmål. Men intensjonene blir mer forståelige gjennom teaterprogrammets skrevne tekst enn på scenen. Teaterscenen­ befolker publikum­ selv, som deltagere på quizlag hvor man må forholde seg til alt fra musikkslagere til blærestørrelsen på en makrell. Tidvis avbrytes vi av skuespillere som i korte sekvenser trer inn i ulike roller, dialoger eller monologer. Mange av replikkene er hentet fra virkeligheten. Og i glimt lykkes Lid i å løfte frem det absurde ved vår tid, som personlighetstestene vi for all del ikke må ta personlig hvis vi skårer lavt. Eller­ formuleringen om at «Det er viktig å framstå som oppriktig». For hvor oppriktig er man egentlig da?

På et tidspunkt demonstrerer Ane (Marie Blokhus) og Marie (Ane Dahl Torp) en skuespillerteknikk (Meisner), som går ut på å repetere hverandres replikker for å forløse en tilstedeværelse. Dette er bare ett av mange partier som blir hengende litt i løse luften, og som gir opplevelsen av en fragmentert forestilling der de ulike delene ikke knyttes tydelig nok opp mot tematikken.

[ LES FLERE ANMELDELSER HER ]

Paradoks

Slik kommer heller­ aldri Fridomens vegar helt på sporet av det moderne menneskets fremmedgjøring. For selv om vi ikke sitter som passive tilskuere, sløves vi i en etter hvert for monoton forestilling, der quizkonkurransen dominerer fra start til slutt. Her opp- leves spørsmålene etter hvert mer som fyllmasse enn noe som støtter opp om en klarere forståelse. Skuespillerne er kostymert likt, i en slags kjønnsnøytral fremtids-look. Et resultat­ av testsamfunnets kvern der vi alle ender­ opp med å bli like? I løpet av den to og en halv time lange­ teaterseansen, nærmer Tore Vagn Lid seg et paradoks. På den ene siden dyrkes den individuelle­ friheten, samtidig­ som vi aldri har kontrollert hverandre mer enn vi gjør i dag. Skuespillerne gjør alle en hederlig innsats for å holde koken­ i quiz- lagene. Likevel dabber konkurranseinstinktet og interessen­ av, i takt med en uforløst erkjennelse­ av hva man her forsøker å si noe klokt om gjennom teateret.

LES OGSÅ: Hvor er politikerne som tar religionspolitikken på alvor?

Følg oss på Facebook og Twitter!