Sjelesorg som fag og kunst

Tor Johan S. Grevbo er utvilsomt en av de viktigste representantene for sjelesorgfaget i Norge. Hans bok Sjelesorgens vei fra 2006 kan nærmest kalles en ­moderne klassiker. Hans nye bok Sjelesorg i teori og praksis kan leses som en oppsummering av livslang forskning og praksis på området. Det er en bok med et vell av informasjon og innsikter til nytte for enhver som beveger seg innenfor sjelesorgens område. Men også en framstilling som til tider truer med å knele under vekten av sin egen tyngde.

Lærebok og håndbok

Grevbo presenterer selv prosjektet som både lærebok og håndbok. Han gir seg i kast med den krevende ­øvelsen det er både å skrive en fagbok, med alt det innebærer av fotnoter og henvisninger til et ­uttall av forskere og retninger innen faget, og en håndbok som kan tas i bruk av den praktiske sjelesørger, velutdannet eller ikke.

Det er ikke uten grunn han i forordet advarer mot å lese de mer enn 450 sidene «i en jafs fra begynnelse til slutt». Som ­anmelder har jeg imidlertid ikke det privilegium å følge den oppfordringen. At den er berettiget kan jeg imidlertid stadfeste.

For Grevbo er sjelesorgen «det virkelig store rom i verden der alt har plass». Det preger også denne boken. Positivt vurdert er det en bok som åpner opp de ­store perspektivene. Her ­hentes det inn innsikt fra en rekke fag­områder, samtidig som sjele­sorgen fastholdes som en ­kirkelig og kristen praksis.

Kunstnerisk perspektiv

Det vil være umulig å si noe om alle de perspektivene som boka rommer. Derfor vil jeg vektlegge de jeg selv oppfatter som mest fruktbare.

Det kunstneriske perspektivet i framstillingen er ­stimulerende, fordi sjelesorg omtales som brukskunst. Det frigjør sjele­sorgen fra å havne i en faglig tvangstrøye der alt må gjøres riktig eller følge strengt opptrukne mønstre. Det kunstneriske perspektivet åpner opp for intuisjon, personlighet og improvisasjon.

Grevbo skriver om hvordan både romaner, poesi, film og musikk kan brukes i sjelesorgen: «Jeg har alltid hørt til dem som mener at skjønnlitteratur i ulike former utgjør en helt nødvendig ‘faglitteratur’ for sjelesørgere».

Gjennom skjønnlitteraturen, og annen kunst, får ­sjelesørgeren et unikt innblikk i det menneskelige som neppe tørr faglitteratur kan skildre. Dette er et viktig perspektiv med tanke på at sjele­sorgen hele tiden befinner seg i nærkontakt med levd liv, og ikke bare faglige kategorier.

Kirkelig tyngdepunkt

Grevbo er også tydelig på ­sjelesorgens kirkelige basis og åndelige forankring. Sjelesørgeren er ikke en prest som agerer som ­psykolog. Hun er formidler av Guds virke­lighet og Guds ord inn i ­menneskers liv. «En sjele­sørger som ­finner bønn i sjelesorgen så problematisk at han eller hun ikke vil skjenke den særlig oppmerksomhet, stiller seg utenfor en livsstrøm som har fulgt den kristne sjelesorgen fra første stund», er et av Grevbos mange poengterte utsagn. Han ønsker å fornye en kirkelig sjelesorg som går bakenfor den pastoralpsykologiske bølge som preget mye av det 20. århundre.

Denne tydelig kirkelige fokuseringen innebærer også at sjele­sorg er noe som utspiller seg i det kristne fellesskapet. Her hen­viser Grevbo til Luthers utsagn i De schmalkaldiske artikler om «brødrenes gjensidige samtale og trøst».

I denne sammenheng er det naturlig å nevne den hverdagslige sjelesorgen som oppstår spontant der mennesker møtes. Det trenger ikke handle om de dype samtaler, noen ganger kan de korte møtene legge til rette for mye god sjelesorg.

Ressursbok

Tor Johan S. ­Grevbo framstår som en person med åpne sanser i alle retninger. Her er et vell av gode innspill, ­hentet fra egne erfaringer, fra fagpersoner og alle mulige ulike kilder. Det gjør boka til en liten gullgruve for den som praktiserer sjelesorg. Men som enhver gullgruve med litt innhold, lar den seg ikke grave ut på en dag. Dette er en ressursbok man kan vende tilbake til. Og slik sett anbefales den for manges bokhylle.