Sjelden ­kombinasjon av sårbarhet og analyse

Når man sitter i rullestol, er man prisgitt andre for å komme seg rundt i verden. Det følger også et stigma rundt å befinne seg i denne situasjonen. I sin nye bok reflekterer Jan Grue klokt rundt disse utfordringene, men setter dem inn i en langt større ramme enn bare funksjonshemmingen som sådan.

For når du trenger andres hjelp, blir du også vant til å se deg selv og din egen kropp gjennom ­andres øyne.

Analyse og sårbarhet

«Det å bli stirret på, å bli beglodd, er å utvikle en ytre bevissthet om seg selv, en bevissthet som alltid ­allerede er modulert etter omgivelsenes forventninger. Det er også å bli plassert inn i en livsfortelling som allerede er ferdig skrevet, som fortelles av andre.»

Grue forteller sitt liv uten å legge­ skjul på hvor vanskelig det har vært underveis. Teksten er preget av takknemlighet overfor de som har hjulpet ham, men også av en sårbarhet i berøring med desperasjonen – som nærer et ønske om å overta mer av regien over eget liv selv.

Personlig og allmenn

Jeg lever et liv som ligner deres er noe helt særegent, fordi den er en dypt personlig memoarbok, men også en inderlig analyse av hva det vil si å være menneske med forfatterens eget liv som linse. Balansen mellom analyse og selv­beskrivelse er så elegant ivaretatt at boka ikke på noe punkt blir påtrengende.

Grues liv og den sårbarheten han så ofte har følt på, blir en skjørhet vi alle, på et eller annet plan, vil kjenne oss igjen i.

LES INTERVJU: Jan Grue har savnet fortellinger å kjenne seg igjen i

Et eget språk

En annen styrke ved teksten er hvordan den fordyper seg i det å tenke og skrive som et frigjøringsprosjekt. Noen skriver for å finne ut av hva de mener om et eller annet tema – og det gjør Grue også. Men først og fremst skriver han for å skape et rom for seg selv og sin familie. Det er her han kan ta regien.

Å skrive dreier seg, når alt kommer til alt, om å sette ord på et sted i verden som er ditt eget, som ikke andre har laget en fullstendig beskrivelse av på forhånd, som er tilfellet med sykehus og alle typer apparat forbundet med hjelp og assistanse. «Jeg begynte å skrive fordi jeg trengte et annet språk enn det jeg har vært tilbudt.»

Men boka er også en analyse av hva skriving og litteratur kan gjøre for oss andre, på et menneskelig nivå. Vi må finne et språk som er vårt.

Trygdekontorets Bach

Grue koster til og med på seg noen oppfinnsomme sammenligninger, blant annet beskriver han krysskoblingen mellom skriv fra Trygdekontoret gjennom Bach, nærmere bestemt Douglas Hofstaders tanker fra boka Gödel. ­Escher, Bach (1979). «Vi tror vi beveger oss oppover (eller nedover) gjennom nivåene et hierarkisk system, men plutselig befinner vi oss tilbake der vi begynte.» Fremragende.

Det som både fascinerer, griper meg og får meg til å tenke, er den usedvanlig vellykkede kombinasjon av det dypt personlige og det allmennmenneskelige. Dette handler ikke bare om forfatteren selv, men hva det vil si å være menneske. Hadde noen spurt meg om mine favoritter i den norske sakprosafloraen i dag, hadde denne­ boka vært blant de fremste.