Signe Marie Rustads album topper en allerede sterk norsk americana-bølge

Det er klart, har man fire-fem artister i et lite land som Norge, som med et mellomrom på bare noen få uker utgir hver sine plater med variasjoner over den samme sjangeren, så er det også en favoritt å begynne å snakke om en bølge. Noen ganger oppstår slike bevegelser med ett eller to foregangsband som blir såpass definerende at det dannes et helt entourage av, vel, følgeband, som eksisterer i en kort periode, men som gir seg samtidig med at moten dør ut.

Men når det er snakk om den tette rekka vi nå ser av nye plater fra kvinnelige artister i et norsk miljø som opererer innenfor americana-begrepet – country, singer-songwriter, folk og beslektede sjangere – ser det både annerledes fordelt og ikke minst mer bestandig ut.

Bølgetopp

I slutten av september kom Janne Heas Lost in Time, et stykke antikt klingende country og folk med en nesten goth-aktig stemning fra et gammelt hus i Östervallskog rett over svenskegrensa. September brakte også med seg Louiens None of My Words, ei mer bandfundert plate som ble anmeldt av Kim Klev her i avisa for noen uker siden. Malin Pettersens fulgte like etterpå opp sitt debutalbum med EP-en Alonesome: seks sanger med sjangertro country-twang, utført alene med kassegitar. Og nå er altså albumet til Signe Marie Rustad, When Words Flew Freely, ute. Plata til sistnevnte, som opprinnelig er fra Elverum, er også den sterkeste av dem alle.

For å fullføre tanken, så har man altså å gjøre med en bølge på ordentlig, med konturer tydelige som på Hokusais kjente tresnitt. Det slår en hvor gjennomtenkte og -arbeidede de ulike prosjektene hver for seg framstår. Både Signe Marie Rustad og Malin Pettersen er for øvrig knyttet til det nystartede plateselskapet Die With Your Boots On, et americana/country-underbruk av Jansen Records. Selskapet springer ut ifra et miljø som har bygd seg opp i hovedstaden de siste årene.

LES OGSÅ: Konradsen har lagd årets beste eksperimentelle popalbum

Skrivesperre

Historien bak Signe Marie Rustads tredje album er i korte trekk at artisten etter sitt forrige album Hearing Colours Seeing Noises (2016) opplevde så vanskelige personlige ting i livet at hun sluttet å lage musikk og skrive tekster. Når tittelen snakker om en tid da ordene fløy fritt, vil det altså si i tiden før skrivesperren.

Veien tilbake til ord og musikk gikk for Rustads del gjennom å åpne esker med nedpakkede plater og prøve å huske hva som en gang hadde vært motiverende den gang. Denne tilnærmingen har gitt seg et par tydelige utslag: Plata har en viss tilbakeskuende karakter, slik for eksempel høydepunktet «Hands Across Her Back» og andre spor prøver å nøste opp i og forstå en forgangen kjærlighetsrelasjon. Dernest handler tekstene en del om musikk og skriving i seg selv. Aller fiffigst gjort er det når disse to trådene kommer sammen: På «Not Without My Pen» drømmer jeg-fortelleren om å sette ord til kjærestens musikk og lengter etter å ha penn og papir ved siden av seg når denne hvisker kjærlig til henne.

Arv

Vi har lange tradisjoner for slik musikk i Norge, men i et så opptråkket landskap som amerikanskinspirert singer-songwriter-pop-rock, er det naturligvis også en fare for at musikken blir en form for stiløvelser over det man pakker ut av plateeskene sine. Og så digger man stilen eller ikke. Det ble folk på (/av) deg også, ja! Men hos Signe Marie Rustad må man starte alle forsøk på forklaring i motsatt ende: Til grunn ligger et virkelig prosjekt, en genuin og påtrengende følelse, noe som må fortelles og som finner sitt utløp i et sett med sanger. Og pussig nok kom gjennombruddet i skrivesperren ved å ta tak i aspekter ved skrivesperren selv.

Kjærlighet til arven fra Joni Mitchell og andre til tross: Innenfor rammene av folk, country og klassisk pop-rock inspirert av 60- og 70-tallet, har Rustad sammen med produsent Kenneth Ishak, skrudd sammen et detaljert og variert album. Plata starter med 49 sekunder med stemningsskapende field recordings og snakking i et slags preludium og toner ut på den kosmiske rocken i tittelsporet. Derimellom finner man både nedstrippet nylonstrengsfolk med kontrabass og cello, Carole King'sk pianobasert singer-sonwriter-pop og refrengsterk Tom Petty-gitarrock.

LES OGSÅ: Bedehus og Hawaii har en folkelighet ved seg som gjør at den burde appellere videre enn til de engere jazzkretser

Full bensintank

Listen over bidragsytere er knallsterk: Geir Sundstøl er med på gitar og pedal steel, Jo Berger Myhre på kontrabass, Live Miranda Solberg (Louien) og Kristine Marie Aasvang (The Secret Sound of Dreamwalkers) på kor, David Wallumrød bidrar med tangenter, Alexander Lindbäck spiller trommer. For å nevne noen få. Ut av gjengens sjangerforståelse og Signe Marie Rustads formidling, kloke tekster og behagelige stemme har det kommet et solid album, som i tillegg makter å holde interessen oppe tvers igjennom.

Dette med å dra avgårde på langtur nedover landeveien i fossilbilens tidsalder er et sterkt bilde i den klassiske, amerikanske pop-rocken, selv om det begynner å knytte seg negative assosiasjoner til mulighetene i fulle bensintanker og slikt. Musikken på When Words Flew Freely, og følelsen av albumstrekk, gir uansett slike frihetsbilder i hodet. Til dem hører også det bittersøte stikket, alle lengslene tilbake til den gangen alt var lettere.