Sideblikkene vi omgir oss med

Da jeg var i Dublin for noen år siden besøkte­ jeg Martello Tower; tårnet som figurerer i begynnelsen av James Joyces ­roman Ulysses. Jeg har alltid vært fascinert av Joyce og fikk en sterk følelse av å være i kontakt med både den store forfatteren og boka han hadde skrevet da jeg var der.

Mens jeg spaserte rundt i tårnet, var det likevel alle småting­ene rundt meg jeg ble mest opptatt av. Hvordan bestikk var arrangert på bordet Joyce skal ha sittet ved da han hospiterte her noen måneder og hvor ­støvete den ene stolen var fremfor den andre.

Detaljenes perspektiv

Jeg har ofte tenkt på denne opplevelsen som et produktivt sideblikk på den store forfatteren, for jeg nærmet meg jo det høyst konkrete i mine omgivelser på samme tid som jeg nærmet meg essensen av en av verdenshistoriens store forfattere. For det var jo nettopp hverdagen Ulysses var forankret i.

Senere har jeg lagt merke til verdien av slike skråblikk på både viktige forfattere, sentrale historiske begivenheter og storslagne bygg. Det bryter løs oppmerksomheten fra de store­ linjene og hekter seg opp i ­detaljer. Fra småtingenes perspektiv ­åpner det seg et rom for en helt annen oppmerksomhet som rommer det hverdagslige, det tilsynelatende verdiløse og trivielle. Betrakter vi verden derfra oppstår det et pusterom i hvordan vi forholder oss til det vi har blitt fortalt er viktig.

Beskyttelsens perspektiv

Det er også denne følelsen jeg får da jeg ser enkelte av Christina Leithes fotografier på Field of Vision. I et av bildene ser jeg kassene Louise Bourgeois kunst ble fraktet i da hun skulle stille ut på Haus der Kunst i München. Jeg ser hverken det viktige bygget eller den interessante kunsten, men hylsteret som jo gjør det mulig å frakte og stille ut verkene forskjellige steder i verden. Jeg ser både bygg og kunst fra ­beskyttelsens perspektiv: Fra det glemte stedet i den globale sirkulasjonen av kunstverk som vi sjelden eller aldri tenker på. Jeg ser det som gjør at kunstverk ikke blir ødelagt.

I et annet foto viser Christina Leithe meg en dør til en kirke og i et tredje en dør til Universitetet i München. Jeg ser hverken det storslagne interiøret eller symbolene som gjør det mulig å identifisere disse stedene som storslagne bygg for kunnskap og tro.

Dørenes demokrati

Jeg ser derimot det som gjør at vi kan bevege oss inn og ut av disse­ viktige byggene: Uten dører hadde­ de ikke kunnet oppfylle den funksjonen de har blitt gitt. Dette faktum er lett å glemme fordi det er så selvsagt for oss, men om vi trekker dørenes ­perspektiv enda lenger blir det klart at selv grandiose bygg som dette ­deler dører med ethvert hus som har blitt oppført og noensinne vil bli det. Det ligger et slags demokrati i dette, som berører noe mer ­essensielt enn både tro og kunnskap, nemlig at hus tar vare på oss og beskytter oss fra vær og vind.

Igjen er det dette sideblikket på det viktige som kommer til syne, et blikk som har plass til detaljene og rommene rundt byggene, kunsten og kunnskapen vi har så lett for å fortape oss i.

Mellomrommet materialisert

I Erlend Grytbakk Wolds malerier, som også vises på Kunstnerforbundet nå, er dette sideblikket generalisert. Vi ser linjer og riss av noen former – en eller annen form for arkitektonisk konstruksjon – men uansett hvor lenge jeg ser vil ikke tåken letne. Det er ikke noen bestemte ting han vil vise meg, tenker jeg, men heller denne­ flytende tilstanden ­mellom verdi og verdiløshet. Grytbakk Wold maler selve øyeblikket vi ikke helt ser eller forstår noe og ber oss tenke over hva denne erfaringen innebærer.

Slik sett er det bilder av et nivå av tenkningen han fanger oss i – et nivå hvor vi er tettere på en revurdering av viktigheten av det vi ser.

Gåtefulle malerier

Munan Øvrelids World, Objects and Drama fordyper seg også i forholdet mellom del og helhet, men der Leithe Hansen skyver oppmerksomheten mot detaljene som beskytter, er det flertydigheten i seg selv Øvrelid er opptatt av. Det mest slående maleriet, Ugle på teppe (2018), viser oss et persisk teppe med en sentralt plassert sommerfugl, som også kan ligne en ugle. Men teppemaleriet hjemsøkes også av et skyggespill som holder fast ved ytterligere nivåer av tvetydighet: Flere menneskeskikkelser er skjult i skyggenes omriss, men er det ikke også avskygningen av greiner vi ser duve over det orientalske mønsteret?

Øvrelid, Grytbakk Wold og Leithe Hansen inviterer, på forskjellig vis, til å hengi oss til ­detaljene som omgir oss. Det er her, når vi lar oss trekke med av perspektivet sideblikket gir oss, vi kan lære oss å tenke det vi trodde vi visste hva var fra nye steder. Det handler om, fra tid til annen, å ha tid til å undres og ­betrakte verden fra en vinkel hvor ingenting er selvsagt.