Musikk

Sibelius er her – lutret gjennom naturens evangelium

Santtu-Mathias Rouvali tolkninger av to av Jean Sibelius' symfonier møter komponisten der han sannsynligvis ville være. De ryster oss til alvor, Sibelius kjente urnaturens stemme

Sibelius ruver, han er svær – og han spilles mer og mer, i takt med lengselen etter vår egen opprinnelse og naturen som vi for Guds og vår egen skyld ikke skal tukle med, fordi den er atskillig sterkere enn oss om den vender oss ryggen. Sibelius' musikk «elskes» – de som sverger til den, bruker ofte gjerne «elske», ikke at den er fin, god, pen eller interessant.

Når du «elsker» musikk, tar du den i bruk. Og når vi befinner oss i en tid hvor musikk ikke nødvendigvis lenger er et redskap for å navigere i det som omgir oss, slår Sibelius igjennom som en tydelig tolk av vår egen livsbakgrunn. Hva er den, denne kraften? En urkraft som ikke rokkes av tilfeldig forbipasserende tendenser og strømninger, musikken setter seg i kroppen, som vi sier. Sibelius forholder seg til menneskets lodd på jorden og «forteller» om naturen som med-/motspiller ned til minste maurtue og til universet langt ute.

 

LES OGSÅ: Klassisk musikk skal ikke «forstås» sier Oslofilharmoniens finske sjefdirigent, Klaus Mäkelä

Jordsmonnet for alt

Reisen gjennom Sibelius symfonier via forsterker og høytalere, er overveldende – det er en reise gjennom store personligheters kraft og ærbødighet, alle har sin inngang, sin kroppstemperatur å møte musikken med: Robert Kajanus, Leonard Bernstein, Sir John Barbirolli, Kurt Sanderling, Jukka-Pekka Saraste, Sir Simon Rattle, Paavo Berglund ... listen er uendelig mye lenger.

Jeg har spilt dem for å komme fram til den nyeste, den unge, finske dirigenten Santtu-Mathias Rouvali – noen få ord rammer det inn – rungende ro, drama, jordfargete akkorder og klanger, naturnært og alvorlig. Hans veg inn er naturens urovekkende sukk og overveldende skjønnhet. Og forståelsen av de finske mytene, som naturligvis er del av bildet.

Gråter ikke av natur

Sibelius er aldri sentimental. Aldri. Det er ikke de ansvarsløse, små naturopplevelsene som ofte blir klisjeer for oss, han «skriver» om. Rouvali er – som Sibelius – ute etter den naturen som ikke kan ses med øyet, det maskineriet som naturen er, alt henger sammen med alt og har sin sang. Det er den Sibelius synger.

Jeg er «sibelianer», skal jeg innrømme, jeg har valfartet hit og dit. For eksempel til Lahti, hvor jeg skulle intervjue en av de store Sibelius-tolkerne, Osmo Vänskä. I en slik situasjon skal en jo vise at en kan noe, har forberedt seg, og jeg hørte meg stille det dummeste, mest sentimentale, men sikkert også det vanligste, spørsmålet han kjente: «Det er flott når Sibelius «maler» sjøer og solnedganger og rolige, finske sjøer. Det er til å gråte av», sa jeg. Nei, sa han – rimelig bestemt. «Ingen gråter av å betrakte natur. Men en kan gråte av å høre Sibelius. Ofte, når jeg til slutt snur meg mot publikum, sitter folk og gråter. De gråter fordi Sibelius gjør naturen om til forløsning.»

LES OGSÅ: Luciano Berio var modernisten som ble folkekjær. Ny utgivelse viser hans kvaliteter

Langt livs evne

Sibelius-dirigenter av pondus er ofte godt oppe i årene, det handler om et langt livs evne til å skjelne viktig fra uviktig, de dypere lagene vinner over de overfladiske. Det er underlig å høre 35-åringen Santtu-Mathias Rouvali og Göteborg-symfonikernes nye innspilling av Sibelius' to første symfonier, starten på en komplett syklus – Rouvali drar dypene.

Göteborg har god erfaring med store sjefdirigenter - sist, før Rouvali - venezueleren Gustavo Dudamel, i 30-årene han, også. Mens Dudamel var fyrverkeri, er Rouvali den overveldende, ekstatiske roens og kraftens sendemann. Når hørte vi så myndig messing og så såre treblåserklanger og drivende strykere? Alt samlet i et lydbilde av sanneste slag. Sibelius, kort og godt – han er her. Lutret gjennom naturens evangelium.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk