Show-aktig jungelbok med alvor i bunn

Med erke-outsideren Mowgli følger spørsmål om tilhørighet, fremmedfrykt, ensomhet og utenforskap. Rudyard Kipling var en mester i å flette­ gode historier sammen med moralske poenger. Og den 125 år gamle historien hans om den lille gutten som vokser opp blant en ulveflokk i jungelen, kan lett tolkes inn i vår samtid: Fra integrering til samspillet mellom ­mennesket og naturen.

Når Riksteatret og Teater Innlandet forener krefter har de med seg show-mannen Arvid Ones på regi. Og har valgt seg den norske musikalversjonen skrevet av ringrevene Wayne McKnight og Arne Lindtner Næss. I stedet for å løfte frem de tunge, eksistensielle spørsmålene, byr de på en fartsfylt forestilling på barnas premisser. Slik sett legger de seg tett på Disneys versjon, som er mer vaude­ville-preget: Man tar ut enkelte elementer og gjør slapstick av det, mer enn å favne originalhistoriens mange alvorlige temaer.

LES OGSÅ: Tante Ulrikkes vei har blitt et viktig teaterstykke vi trenger akkurat nå.

Allegorisk

I rollen som Mowgli gjør Lars Halvor Andreassen en leken og vital tolkning med glimt i øyet. Han har noe barnlig og ungt i seg som umiddelbart ­føles troverdig. Mowglis lendeklede er byttet ut med Adidas sko, stripete T-skjorte og lappa jeans. De øvrige dyrene følger opp den moderne kleskoden. Fra den andro­gyne panteren Bagheera med svart neglelakk, kjole og dame-bob, til slangen Kaa i tettsittende ­designerkjole. Mens Shere Khan har fått oransjestripete pelskåpe og stokk. Den forfengelige tigeren som egentlig er veldig svak, men brøler og skryter for å skjule det.

Jungelboken er egentlig en stor allegorisk fortelling der sosiale menneskelige konflikter er overført til dyreverdenen, og der dyrenes karaktertrekk fort kan minne om noen man har møtt på sin vei. Slik sett bærer Kiplings fortelling med seg en tyngde som skinner igjennom uavhengig av hvor lystig versjon man velger å gå for. Og med det tankegods som også kan komme våre yngste teatergjengere til gode.

Samstemte

I formidlingen av jungelens yrende liv, byr ensemblet på samstemt og presis sang og dans. Forestillingens første del er naturlig nok mer langsom fordi premissene for historien må legges, mens det er duket for flere fengende musikalnumre etter pause.

Blant høydepunktene er apenes groovy dans, der de trakter etter tips for hvordan de kan bli litt mer som menneskene – med påfølgende refreng/tips om «å komme ned fra trærne, og bli litt mer moderne». Komponist Svein Gundersen har flere iørefallende slager-kandidater i ermet, som binder det hele sammen til en fengende opplevelse.

LES OGSÅ: Engelske studenter malte over Kipling-dikt på grunn av rasismeanklager. – Flåsete, svarer litteraturprofessor.

Lystig vs. mørk

Filmregissør Andy Serkis fikk kritikk da han i fjor kom med sin versjon av Jungel­boken, fordi mange mente den var for brutal med blodsprut og dyr som endte sine dager utstoppet. Selv beskrev han filmen sin mer som intens enn mørk, og uttrykte et ønske om å presentere et alternativ til den idylliske ­Disney-jungelen uten insekter.

Kanskje gjør summen av de ulike tolkningene på film og teater at man kan vokse med fortellingen. Med Riksteatret på veien rigges det ikke opp noen jungel med ­døende trær eller dyr med arr. Der barna skjermes for livets brutaliteter, skinner likevel Kiplings evne til å si noe viktig igjennom: Som at det går an å falle utenfor, men finne veien tilbake igjen. Og hva som skiller et fullverdig menneske fra en som lyver for seg selv og andre.

---

Jungelboken

• Etter Rudyard Kiplings eventyr.  Tekst: Arne Lindtner Næss og Wayne McKnight
• Skuespillere: Lars Halvor Andreassen, Anne Bolette Stang Eng, Patrick Hilmar Ingvaldsen, Julia Küster, Sebastian Skytterud med flere
• Komponist: Svein Gundersen
• Bearbeidet av: Arvid Ones og Tine Thomassen.
• Produsert av: Teater Innlandet i ­samarbeid med Riksteatret.
• Passer for barn fra 5 år
• 48 forestillinger spilles på turné til og med 21. november

---