Setningsmesteren

Mastodontiske bøker har blitt en farsott i biografilitteraturen og romanlitteraturen. Men en diktsamling på 800 sider? Jeg løfter opp den nye boka til Nils Chr. Moe-Repstad og tenker at diktene i denne samlingen bør være skrevet med hjerteblod. Kristiansand-forfattere har det ellers med å sprenge formatene - tenk på en Knausgård, og Paal-Helge Haugens diktverk i fire bind, Kvartett. I skandinavisk perspektiv kan Göran Sonnevis store diktutlegninger nevnes.

Jeg har ikke lest mange sidene før notatblokken er full av utropstegn, sitater og spørsmål.

Etter drøye 500 sider må jeg spørre hva denne lesningen gjør med meg, for dette er ingen ufarlig bok, Moe-Repstad skriver ikke for å pynte opp. Sju skarpe diktsamlinger har han på samvittigheten siden debuten i 1996.

Kroppens skrift

Wunderkammer kommer med 737 dikt a 3 linjer, med ett unntak. Den er inndelt i 27 kataloger, hvilket gir en pekepinn om en viss systematisering. Permene er svarte, henholdsvis blå og røde innvendig. Svarte skilleark deler inn katalogene. Yokoland og Aslak Gurholt har laget en forbløffende bokgjenstand; boka er behagelig å lese, rent fysisk.

Men den har en puls som ikke lar leseren i fred, og den skrives antakelig bare et hjerteslag unna poetens kropp, en kropp som ble alvorlig skadet i en ulykke. Tross en intellektuell stil blir jeg ofte beveget under lesningen - og berørt av kampviljen.

«Kroppens skrift» har kanskje blitt en klisjé, men her skaper den kroppslige betingelsen sin egen virkelighet, sitt eget «wunderkammer», som på norsk må få det ikke helt treffende ordet «raritetskabinett». Den encyclopediske oppfinnelsen stammer fra renessansen (der også vårt genibegrep oppstår), og hensikten med et wunderkammer er å danne et mikrokosmos. Hos Moe-Repstad blir dette et cerebralt sted. De anatomiske og vitenskapelige begrepene florerer, til tider i et sjenerende antall, men begrepsbruken bunner i et definisjonsbegjær som disse tekstene ikke kan være foruten.

Kraftfeltet

Ordet «død» forekommer nærmere hundre ganger i ulike kombinasjoner. Det ville derfor ikke være feil å benevne verket som et essayistisk-poetisk drama «på liv og død», men ikke i klassisk gresk forstand. Her forekommer ingen renselse eller omslag; språket er stengt inne i et vanvittig rikt tankeunivers, ikke ulikt hvordan det lyriske jeget kjemper med og mot kroppens stengsler.

Det vi kaller «åpent» i språket, forutsetter at noe er avstengt, lukket. Det er det, i oss alle. Denne poeten produserer sine setningssvingninger i kraftfeltet mellom lukket og åpent, som om hjertemuskelen var diktningens drivkraft. Jeg registrerer enorme menneskelige erfaringer; likevel virker det som om poesien får nåde til å nære seg av et barns blikk. Skriveren skuer i alle himmelretninger, mikroskopisk og kosmisk, historie og samtid, til keisere, poeter og profeter, Gud og Jesus, fjell og blomster, gjennom naturens blikk og kulturenes.

BOK: «Hjerteskjærende usentimentalt om når katastrofen inntreffer i hverdagen»

Forvandling

Da nærmer vi oss det enestående ved dette verket. Moe-Repstad løfter språket inn til en form som langsomt og omstendelig danner enhet gjennom mangfold og motsetninger. Setningene er arbeidende og ømskinnede, leseren blir invitert med på en forvandling som krever tålmodighet. Mens diktningen finner sted som ettervirkninger av fordøyelse, syner, synsforstyrrelser, ulike smerteformer, tankeformer, rus og besvergelser, betroelser og troskyldighet, skjer det en samtidiggjøring i det språklige uttrykket.

La meg prøve å forklare. Leseren får vite at jeget «har en bue av valset stål i det ene beinet» (dikt 81), og på neste side følger dette diktet:

En rasjonell tanke om å bøye kneet 90` stanser i hjertet, men / presser seg gjennom halvmåneklaffen, og det går et lite signal, via lungene / til testiklene, hvor motstanden er en samtale som bare kan føres mellom to parter.

Leseren får bevitne hvordan «en rasjonell tanke» beveger seg gjennom kroppen. Når halvmåneklaffen formidler tanken, «via lungene», og «signalet» fortsetter til testiklene, kunne hjerteklaffen kanskje forstås som en trofast leser? Det språklige mirakelet oppstår altså når rasjonalitet og kropp gjøres til en samtale og en gjensidighetsrelasjon. Samtalen er dessuten et virkemiddel i Moe-Repstads dagbokpoetiske fragmenter. Jeg finner flere nyskapende «naturdikt» med setninger som ikke underordner seg enten-eller-reflekser og falske motsetninger.

BOK: «Helene Uri har skrevet en presis psykologisk thriller om et ekteskap på tynn is»

Bibelreferanser

Det er mange bibelreferanser i Moe-Repstads mikrokosmos. «Tro er det jeg tror på», lyder bekjennelsen i dikt nummer 356. Og jeg vil tilføye - dette er den intellektuelle poetens credo. Innflytelser fra greske kynikere og kristne mystikere kan spores. I norsk sammenheng er Svein Jarvolls intellektuelle spekulasjoner og Georg Johannesens epigrammatiske form tydelige forelegg.

Jeg ble fulgt til dåp av adventister, det var midnatt og de holdt meg under/ vann i seks minutter, hjernen bør ikke være uten oksygen så lenge, men / de trodde jeg ville få et nytt språk, bli en visjonær, en Messias, kanskje

(372)

Wunderkammer etterlater inntrykket av et liv som bare kan reddes ved et stort utsyn, gjennom litteraturens åpenbaringer. Selv om diktstemmen til tider kan være spotsk, er dette et verk der spørsmål holdes åpne gjennom en slags sidestilling av all kunnskap, i en overanstrengt undring, som likevel oppnår den litterære formens ro og intensitet.

Nils Chr. Moe-Repstads bok er en litterær begivenhet i norsk poesihistorie.

Freddy Fjellheim er forfatter og kritiker.