Serie til glede og besvær

Gyldendals serie Små folk, STORE DRØMMER har til nå kommet med fem bøker på norsk, de to nyeste kom for ikke lenge siden. Den ene ­handler om Emmeline Pankhurst og den andre om Frida Kahlo. Fra før har serien presentert Coco Chanel, Rosa Parks og Amelia Earhart.

Man blir begeistret når man forstår at et stort forlag satser på å presentere kvinner som har utrettet noe stort, med tanke på at små barn skal kunne lese om dem. Heltedyrking er jo ikke ­akkurat mangelvare i samfunnet for tida, men det er ikke alltid sammenheng mellom hvor viktig det «heltene» har gjort er, og den oppmerksomheten som blir dem til del. Denne serien har hele historien å forsyne seg av, så man kan med rette vente seg å bli presentert for storheter. Ekstra interessant er det at serien presenteres som bøker om «enestående mennesker» og så viser det seg at alle er kvinner. Det er et artig lite spark til historiens praksis med å la menn være de som representerer begge kjønn.

Utvalget

Serien er i utgangspunktet spansk og det er utkommet mange flere biografier enn de fem som hittil er kommet på norsk. For ­eksempel Agatha Christie, Audrey Hepburn, Ella Fitzgerald,­ Marie Curie, Anne Frank, Mor Teresa, Harriet Tubman og Gloria Fuentes. Man kan undre seg litt over utvalget som er gjort, både av Alba Editorial i Spania for originalutgavene og hvorfor Gyldendal har valgt nettopp de kvinnene de har valgt fra disse igjen. Jeg ville nok foretrukket Mor Teresa eller Anne Frank framfor Coco Chanel. Men når det er sagt, er det ingen av de utvalgte som er uinteressante og det kan også argumenteres med at det er viktig å trekke fram navn som ikke tidligere har vært så mye framme.

Flatt om Frida

De fleste bøkene er skrevet av Isabel Sánchez Vegara fra Barcelona, men illustratørene veksler. Likevel har de et felles uttrykk, så man ser at de tilhører samme serie. Det er kanskje sånt som forlagene mener må til av markedshensyn for å oppnå gjenkjennelsen de ønsker, men det legger også bånd på formid­lingen av disse høyst forskjellige personene. Det blir rett og slett mindre mulighet til å få fram særpreg, temperament og lokal koloritt.

Særlig i boka om Frida Kahlo oppleves malen som for snever. Det er stusselig å lese ei illustrert bok om en kunstmaler uten å se et eneste bilde av noe hun har laget. Illustratøren Gee Fan Eng er fra Malaysia og boka om Frida Kahlo ble hennes gjennombrudd. Illustrasjonene er laget digitalt og preges av klare farger, flate, tydelige figurer og sjablongmessige ansiktsuttrykk. De har en form som kan gå hjem internasjonalt, selv om hun har lagt inn noen referanser til meksikansk estetikk som liver opp.

Det er det nærmeste man kommer Frida Kahlo i bildene. Tenk så deilig det ville vært om man kunne fått inn litt av hennes uttrykksfulle kraft og spenst!

Tørr tekst

Sánchez Vegaras tekst er kort og grei, og den norske oversettelsen (ved Ingrid Hafredal) flyter godt. Det er krevende å skulle skrive en hel biografi kortfattet og på en måte som små barn kan forstå. Jeg syns likevel at forfatteren kunne ha anstrengt seg enda mer for å gjøre fortellingen engasjerende. Slik den står, er den temmelig tørr, og det beste man kan håpe på, er at historien vekker nysgjerrighet slik at man oppsøker annen informasjon om Frida Kahlo – ikke minst bildene hennes. Bakerst i alle bøkene i denne serien er det en kort oppsummering av viktige biografiske opplysninger.

Kvinnesak

Boka om kvinneaktivisten ­Emmeline Pankhurst er skrevet av en annen forfatter: Brooklyn-baserte Lisbeth Kaiser. Hun har et bedre grep om fortellingen. Selv om denne teksten også er kortfattet, har hun trukket fram viktige hendelser og perspektiver på en måte som gjør at det er grunn til å tro at små lesere kan bli engasjert. Hun oppfyller også seriens formål om å inspirere små barn gjennom fortellingen om et godt forbilde – i dette tilfellet en kvinne som var med på å kjempe fram allmenn stemmerett for kvinner. I faktadelen bak i boka kunne man ønsket seg en setning eller to som plasserte henne inn i kampen for kvinners stemmerett på verdensbasis. Slik det står, virker det som om England var pioner på dette feltet og det er jo slett ikke tilfellet.

Boken tar utgangspunkt i Emmeline Pankhursts­ barndom og forteller hvordan hun blir opprørt av urettferdigheten hun ser og opp­lever. Forfatteren fortsetter med å trekke fram enkelte ting Pankhurst gjorde da hun kjempet mot denne urettferdigheten og kan til slutt konkludere: «Gjennom å kjempe for andre hadde Emmeline fått til det ingen trodde at en liten jente kunne gjøre … hun hadde blitt en helt.»

Kjærkomment

Bildene i boka om Emmeline Pankhurst er også mer levende enn i boka om Frida Kahlo. De er laget av argentinske Ana Sanfelippo. Selv om de står i stil med uttrykket i resten av serien, er de likevel mer preget av liv og miljø. Man står jo også friere når man skal illustrere ei bok om en kvinnerettsaktivist enn en kunstmaler med et bildeuttrykk mange har et forhold til.

Til tross for visse svakheter jeg har vært inne på, er denne serien et kjærkomment supplement til faktalitteraturen for små barn.