Sår ventesorg og søk etter sannhet

Anmeldt av Valborg Orset Stene

Hva er sant? Hva er virkelig? Hvordan nå inn til et annet menneske?

Spørsmålene har vært sentrale gjennom hele Hanne Ørstavik sitt forfatterskap. I den siste romanen Ti amo, i en fortelling som er hennes egen, tar hun disse spørsmålene til et nytt nivå.

Forfatteren i romanen har flyttet til Milano for å leve sammen med sin kjæreste, som også er hennes italienske forlegger. Relasjonen beskrives dyp og nær, de sier det til hverandre hele tiden; Ti amo, jeg elsker deg. Fortellinger fra livet deres skildres med duse og varme toner, som en kontrast til den mørkere realiteten de etter hvert befinner seg i.

Ulike virkeligheter

Etter to år sammen får kjæresten en alvorlig krefttype, de gifter seg og kommer hverandre nærmere på mange måter, men hverdagene preges også i større grad av avstand. For mens hun, den pårørende, spør legene om prognosene og får høre at de i beste fall kun har ett år igjen, vil han, pasienten, ikke vite. Legene sier at hun ikke må fortelle sannheten fordi «han trenger å ha håpet», en unnvikelse fra helsepersonell som virker fremmed i en norsk kontekst.

Men dilemmaet er troverdig nok i mange sykdomsforløp: Pasienten eller den pårørende vil ikke ta innover seg, eller snakke om, døden som kommer nærmere. Det oppstår avstand der man egentlig skulle ønske nærhet i den korte tiden som er igjen. Denne dynamikken er den mest leseverdige i boken, det er så sårt og smertelig beskrevet! Her aner vi da også en nærhet til jeg-personen, så vel som Ørstavik sitt litterære prosjekt, ja livsprosjekt. Noe står på spill. For hva er sant, og hva er virkelig? Hun som «alltid har tenkt at det eneste rette er å se sannheten i øynene og leve med det som er», når et nytt erkjennelsesnivå og velger å leve med at det kanskje ikke finnes én rett ting å gjøre. Hun lar den syke mannen forbli i sin virkelighet.

Forfatterens valg om å respektere den andres urørlighetssone gjør inntrykk.

Følelsen av tomhet

Det en erfarer i tiden som går fra en får vite at en av ens nære skal dø, og til døden faktisk inntreffer, kalles gjerne ventesorg. Følelser og reaksjoner kan komme i ulikt tempo og med varierende styrke innad i en familie, ikke ulikt det en gjennomgår etter dødsfallet. Jeg-personen sier på et tidspunkt at hun ikke kjenner sorg, føler ingenting. I sorgteorien er ikke-reaksjon eller tomhet, taushet også en del av sorgens verden. At skrivingen av en påtenkt ny roman stopper opp, kan tolkes som en følge. Det stopper opp, for det å skrive er så nært knyttet til å leve sant. Når det som er sant og virkelig blir vanskelig å få tak på, eller tar for mye oppmerksomhet, blir det umulig å være i en annen fortelling enn sin egen. Så er det også denne fortellingen forfatteren etter hvert skriver, det er denne romanen vi leser.

I starten siteres den svenske forfatteren Birgitta Trotzig, hun sier (fritt oversatt) at i møte med det som virkelig hender i livet, rammes hun av taushet, det kjennes umulig å notere ned fakta. Det som skjer blir så overveldende at ethvert forsøk på å gjengi, kun er som en «uvirkelig bladrasling», likevel vet hun at hun må skrive. Trotzig blir som en litterær mentor som bekrefter det skjøre i å skrive når en står overfor store livshendelser.

Møtet med A

Skrivingen hos forfatteren i romanen forløses i et møte med en annen mann, som er hennes lokale vert på en litteraturfestival i Mexico. Relasjonen til A. (A for amor?) er erotisk ladet, men utvikler seg ikke til noe mer. Møtet preges av å dele tid og virkelighet, merke det samme. Forfatteren i romanen erfarer det som en sterk opplevelse av kjærlighet, hellighet. Ved at han ser og kommenterer hennes intense kjærlighet, får hun tro på den igjen, den kjentes som forsvunnet etter å ha levd med sykdommen i stuen. Selv om denne sidefortellingen beskrives ganske overflatisk og A. nærmest blir framstilt som en patetisk muse, åpner den opp et nytt refleksjonsrom som gir mening til helheten. Om kraften som kan ligge i å bli møtt, og viktigheten av å være i kontakt med seg selv for å elske, for å skrive, for å våge å leve sant.

Holde fast

Fortellingen i romanen slutter idet skrivingen igjen blir mulig. Dødsfallet og en eventuell erkjennelse fra mannens side om den forestående døden, får vi ikke vite mer om. Dette etterlater et savn hos meg som leser, jeg skulle gjerne lest mer om hvordan virkelighetene og sannhetene møtes. Men kanskje gjør dette at romanen ikke primært blir en fortelling om å miste, ikke en fortelling om døden, men en fortelling om å holde tak i livet, skrive.

Han er her

Ørstavik har en imponerende evne til å blottstille den indre verden til et menneske, skrive seg inn til det aller såreste og utforske komplekse erfaringer i et enkelt språk, uten at det klapper sammen. Også denne romanen holder en jevn høy litterær kvalitet, enda den omhandler noe av det vanskeligste å skrive om, var kjærlighet og vond død.

Hele romanen er skrevet som en tale til mannen, han tiltales og omtales gjennomgående «du». Stilen gir assosiasjoner til de pårørendes minnetaler i en begravelse, hvor presten noen ganger vennlig spør om det er mulig å omtale den døde i tredjeperson, som for å poengtere sannheten om at han er død, men hvor den pårørende insisterer på å si «du», fordi «han er jo her». Hva som oppleves som sant og virkelig i forbindelse med død har sine egne regler, slik har det kanskje alltid vært, og vil være.

LES OGSÅ:

• Bokmelding av Tove Nilsen: «Ho er best i sin skildring av ung sårbarheit»

[ • Bokanmeldelse av Lars Petter Sveen: «Tegner opp en uløselig krig mot terror, fanatisme og ondskapen selv.» ]

---

Bok: Roman

• Hanne Ørstavik
• Ti Amo
• Oktober, 2020

---