Sannheten glipper som et såpestykke

Alt ser så opplagt ut i åpningsscenen i Det tredje mordet: Mannen ved elvebredden som nattestid slår ned en annen så blodet spruter, tenner på liket og tar avdødes lommebok, må være en grisk rovmorder. Slikt kan straffes­ med døden i Japan.

Da 58 år gamle Misumi blir fengslet og siktet for ugjerningen, bør han dømmes på streng­este vis, mener påtalemakten. De viser til at mannen har sonet 30 år i fengsel for et dobbeltdrap. Ja, dommeren fra den gang angrer på at han ikke dømte ham til ­døden i 1986 – da hadde det tredje­ drapsofferet vært i live i dag.

Hva er sannhet?

Hirokazu Kore-eda har på ingen måte laget en tradisjonell krimfortelling der vi får fasiten til slutt. Snarere sørger han i løpet av vel to timer for å dekonstruere all skråsikkerhet om Misumi ved å bringe inn stadig nye elementer og ­motiver. Ble drapet bestilt av noen som ville ha ut en forsikringssum? Fikk offeret som fortjent fordi han hadde begått et seksuelt overgrep? Eller ligger det en annen forbrytelse bak mordet på mannen som var sjef for en fabrikk i nærheten? Og – fant åpningsscenen sted slik vi så den?

Her er ingen politietterforsker som gir svar. I stedet blir Det tredje mordet tidvis et kammerspill mellom tiltalte og hans forsvarer, advokat Shigemori, en skilt mann i slutten av 30-årene. Han blir besatt av å finne sannheten, men ser den stadig glippe mellom fingrene som et såpestykke. Det hjelper ikke at Misumi endrer forklaring, igjen og igjen.

Så hva er sannhet? Spørsmålet vendes mot Shigemori og hans to kollegaer som skal forsvare ­Misumi i rettssalen. For å sikre sitt renommé som et dyktig advokatfirma ber de ham bare fortelle det som passer inn i en juridisk strategi for å unngå dødsdom.

Forventninger

Etter å ha sett fire av Hirokazu Kore-edas filmer gikk jeg til Det tredje mordet med store forventninger.

Regissøren har utmerket seg med dramaer som viser hvor ­intrikate og såre familierelasjoner barn kan vokse opp i. Nobody knows (2004) satte seg i magen, der en enslig mor forelsker seg i en ny mann og stikker av fra fire barn hun har med andre menn. På hjerteskjærende vis forsøker den 12 år gamle storebroren å ta seg av sine søsken i en leilighet i Tokyo som går tom for gass, vann og penger. Ingen voksne vet om dem.

Som far, så sønn (2013) skildret skjebnen til to familier som etter seks år får vite at sønnene deres ble byttet om på fødestuen. Filmen får en til å gruble på hva som skjer når foreldre innser at barnet de oppdrar, ikke bærer deres gener. Og at deres kjødelige avkom har vokst opp i en annen sosial klasse enn deres egen.

Aldeles skjønn var Søstre (2015) der tre ganske ulike søstre, barn av samme foreldre, bor alene etter at faren stakk av med en elskerinne og moren ikke ­orket å ta seg av dem. Nevnes må også den rørende Etter stormen (2016) der en skilt far innser at han må slutte å gamble og drikke­ bort pengene sine og i stedet gjenopprette kontakten med sin lille sønn.

Mer for hodet

Men med sin nye film klarer ikke Kore-eda å røre meg på samme vis. Rett nok er det i Det tredje mordet ansatser til sterke historier om foreldre og barn. Både draps­offeret og forsvarsadvokaten har hver sin 14 år gamle datter. Men regissøren lykkes ikke i å skape fyldige handlingstråder rundt jentene som ryster.

At et kors senere er risset i jorden der drapsofferet lå, tolkes som fordømmelse. Men metaforbruken blir aldri talende nok. Da gjenstår de filosofiske diskusjonene mellom Misumi og Shigemori. Ansiktene deres glir over i hverandre idet de speiles i glasset som skiller dem i fengselets besøksrom. Dette lekre ­visuelle grepet demper likevel ikke ­følelsen av at manuset er en lek konstruert for våre hoder mer enn et drama som berører.