Samtaler om orden i kaosets tid

Av en eller annen grunn virker det å være lettere å snakke om tro hvis man er litt opp i årene. Og, kan det se ut til, om man i tillegg allerede har en sterk karriere bak seg, er det som man endelig kan tillate seg å prate om det som beveger verden på andre måter enn alt som til da har blitt veiet og målt. I hvert fall virker det slik for kulturpersonligheter. Rekken begynner å bli lang av tidligere radikalere som nå går til nattverd i den katolske ­kirken i Oslo.

I flere tiår var kristentro ikke bare lite gangbar mynt, det var direkte diskvalifiserende å bringe til torgs troen i de snakkende klasser. At Bob Dylans kristne periode først i 2017 får den ­anerkjennelse den fortjener, er betegnende for et kulturliv hvis toleranse ofte var mindre enn det liberale selvbilde skulle tilsi.

Trangt rom

Men selv om vår tids dør er åpen for å snakke om tro, er ytringsrommet fremdeles trangt for spesifikke samtaler om tro – og ikke minst troens implikasjoner – årsakskjeden mange fremdeles tar anstøt av. For de kristenkonservative er åpningen i kulturen fremdeles en svingdør, for å si det slik.

Alf van der Hagens siste intervju­bok har heldigvis et bredere nedslagsfelt enn tilårskomne norske kulturpersonligheter, selv om både Trond Berg Eriksen, Ole Paus og Edvard Hoem snakker om kilden som stadig blir varmere. Boken består av ti intervjuer om gudstro, hvorav tre er samtaler med muslimer.

Alf van der Hagen har en raus og inkluderende stil, han lar intervjuobjektene skinne. I Håpet er hellig er det ikke engang et forord. Innspillene fra Hagen veksler mellom korte, spontane reaksjoner i samtalen, til planlagte, veloverveide spørsmål. Det er godt gjort. Tekstene lever.

[ LES FLERE ANMELDELSER HER ]

Sterkt og dypt

Noen av sitatene er virkelig sterke og dypt tenkt. De gjør boken til noe mer enn en samling lettbente sam­taler om religiøsitet.

Trond Berg Eriksen, som man heller ikke ville mistenke for å være skråsikker, sier: «For meg er i grunnen det med tro og tvil det samme. Det er ikke bryet verdt å tro på noe om man ikke samtidig tviler på. Troen er en form for nødløsning. Den er en desperat affære, fordi det nettopp ikke finnes noen ubetvilelig mening der ute.»

Kjell Arild Pollestad snakker om troens ramme, hvor sentrum er et stort mørke som du ikke kan trenge inn i. «Men dette mørket gjør alt det andre så mye klarere. Når du har bevisstheten om at det finnes noe som er større, noe som du ikke forstår, men som kanskje er det aller vesentligste, da opplever du at det i selve kjernen av tilværelsen finnes et mysterium. Noe å bøye kne for. Og når du har dette som grunnerkjennelse, blir alt både klarere og vakrere.»

Maktspråk

Håpet er hellig inneholder en interessant samtale med Kristin Gunleiksrud Raaum, leder for Kirkerådet, som blant annet tematiserer hvordan maktspråk kan virke begrensende innenfor teologien. Nå er hun selv blant dem med mest makt i kirken, og virker bevisst sin rolle. Hun ønsker ikke å dempe andres engasjement, «tvert imot har jeg sagt at jeg forventer at de som er uenige med meg, er tydelige og forsvarer sitt syn», sier Raaum.

En person som i det siste har fått mye oppmerksomhet er Bushra Ishaq, aktuell med boken Hvem snakker for oss, et forsøk på å formidle meningene til den tause majoritet av muslimer. Samtalen med Hagen kretser mest rundt hennes gudstro, men den kommer også inn på bokprosjektet. Som en akademisk anlagt (bokelskende) fyr fra lavkirkeligheten, kan jeg ikke annet enn ha sympati med Ishaq når hun forsøker å for­midle nyansene i folks oppfatning av religiøse grupperinger. Uten å trekke sammenligningen for langt, er ikke akkurat bildet av de intellektuelle pinsevennene det folk flest har lengst fremme i bevisstheten.

LES OGSÅ: Der TV-mediets sterke bilder taler til ­sansene, taler «Petter Uteligger. En fortelling fra gata» mer til tanken og refleksjonen.

Oppbyggelig

Apropos pinsevenner, Hagen har et strålende intervju med bokens eneste selvtitulerte pinsevenn, Levi Henriksen. «Jeg har ikke verdens sterkeste tro, men har likevel holdt fast ved den gjennom hele livet. Det er kanskje ikke en sånn tro som kan brukes til å løfte opp andre, men en tro som kan bli som et hus for meg når jeg folder henda. Slik har det alltid vært», sier han.

Slik er det også i resten av boken. Om det går en fellesnevner gjennom Håpet er hellig, er det at intervjuobjektene ikke tenker at troen kan løfte andre enn dem selv. Men jeg er ikke så sikker på det. Gode, ydmyke samtaler om hva det moderne mennesket tross alt setter sin lit til, kan virke oppbyggelig for alle og enhver. Alf van der Hagen leverer et solid bidrag til slike dialoger med denne boken.