Samtale for fire

Tross ensemblets beskjed­ne størrelse, er det få klassiske formater som kan måle seg med stryke­kvartetten i kompleksitet. Når Oslo Quartet Series inviterer den legendariske og Grammy-vinnende Juilliard String Quartet til Oslo, får vi et innblikk i både formatets utfordringer og hva som kreves av kammermusikerne. Og når kveldens konsert i tillegg byr på unge dansere samt en gnistrende ung kvartett – FAE kvartetten – fra konsertseriens talentprogram, blir kvelden raskt en suksess.

Puslespill

Blant andre den tyske poeten Goethe sammen­liknet kvartetten med fire
rasjo­nelle personer i samtale med hverandre. En slik samtale består (ideelt sett) av gjennomtenkte meningsytringer i form av det kompositoriske: de fire stemmene skal på samme tid danne det harmoniske byggverket, de melodiske linjene, tekstur, bakgrunn og forgrunn. Stemmene skal passe sammen som puslespillbrikker, samtidig som de skal beholde sin egenart. Joseph Haydn regnes for å ha utviklet den klassiske strykekvartetten slik den ble brakt videre av 
Mozart og Beethoven, og kvelden begynte passende nok med en av Haydns siste kvartetter; op. 77 nr. 2. Juilliard String Quartet evnet langt på vei å forme Haydns pusle­spill – et presist samspill og en felles homogen klang, forsterket av en vibrato med jevn hastighet, noe som til tider riktignok skapte et noe statisk uttrykk.

Etterlyst lederskap

Førstefiolinist Areta Zhulla, som ble kvartettens leder i 2018, manglet her noe lederskap. Klangen ble litt for spinkel og tørr mot de mer erfarne medmusikerne, og noen få intonasjonsproblemer bidro til at hun som leder virket noe usikker i Haydn-kvartetten. Men det musikalske var stilsikkert haydnsk og med en mykhet i de lette strøkene som en fugl ville misunt dem. Det retorisk spøkefulle i andresatsen fikk leve på en slik måte at Mozart lett kunne brukt det i en av sine operaer. Samtalen fløt uanstrengt mellom musikerne; med små sidekommentarer i bratsjstemmen til de lyriske innspillene fra første­fiolinen, mens cellisten kom med vektige motargumenter til annenfiolinens småprat.

Det var nær perfekt spilt – og likevel opplevde jeg at ingenting sto på spill i samtalen, noe som kreves selv i Haydns humoristiske tilnærming. Meningsfulle utsagn alene utgjør ingen samtale.

Spillerom

Goethe kunne nok nevnt at samtalen mellom fire rasjonelle mennesker også fordrer en god dose sosial intelligens. Kvartettmedlemmene er solister, samtidig som de må utvise en
ekstrem lydhørhet overfor de tre andre. Det er kun detaljer å kritisere i Haydn – likevel er det jo ofte de små tingene som umerkelig skiller en flott fremføring fra en enestående framføring. Grunnlaget for kritikken er at resten av konserten, både samtidskomponist Lembit Beecher og ikke minst Antonín Dvořáks strykekvartett nr. 12. i F-dur, overbeviste meg på en helt annen måte enn Haydn gjorde. Endringen ble tydelig i overgangen fra Haydn-kvartetten til verket av Beecher, fordi jeg ikke lenger lyttet analytisk – og jeg tror det var fordi musikerne selv lyttet annerledes: til klangen av instrumentene sammen, til hverandres bevegelser, til stillheten mellom frasene.

Mens puslespillbrikkene i Haydn-kvartetten var sømløst satt sammen, ble det ferdige bildet fortsatt todimensjonalt. I Dvořáks strykekvartett ble
musikken tredimensjonal. Jeg kunne formelig se for meg tog over langstrakte sletter i førstesatsen, bølger og siv og solstråler gjennom elven gjennom andresatsen.

Her skimret tonene hos alle fire 
musikerne hele veien. Tidens estetiske ideal for samtale viste seg her gjennom ivaretakelse av både
 meningsytring og sosialt spillerom. For det er ved et lyttende nærvær at samtalen går fra todimensjonalt puslespill til tredimensjonal 
meningsutveksling.