Salmer ved reisens begynnelse

For enkelte var det nok en uventet vri på konseptet «sakte-TV» da NRK i 2014 produserte Salmeboka minutt for minutt. I selskap med fortellinger om lange togstrekninger, reinflytting og Hurtigruta, ble den nye salmeboken presentert med en 60 timers lang direktesending. Konseptet viser at salmebølgen traff Norge, og ringvirkningene er tydelig blant norske kor. Hva passer vel bedre for Oslo Domkors første plate med domkantor og dirigent Vivianne Sydnes enn deres egen versjon av salmetradisjonen?

Sydnes tok over Oslo Domkor i 2014, etter at institusjonen Terje Kvam hadde styrt skuta i over 30 år. Som reisefølge har koret Oslo Domkirkes organist Kåre Nordstoga, og jazzpianist Tord Gustavsen på flygel – en interessant kombinasjon av det tradisjonelle kirkemusikalske og poetisk jazz. De to tilnærmingene fungerer merkelig godt sammen, selv om fellespunktene ikke er åpenbare.

[ LES MER: Hvordan finner hjemlige folketoner seg til rette, der ute i en moderne virkelighet? ]

Ideell menighetssang

Jazzmusikeren Gustavsen har også bakgrunn i kirkemusikk og gospel, og har arrangert mange av salmene på plata. Det hele åpner lyrisk, men så viser Gustavsen også en strammere stil i salmen «Å, at jeg kunne min Jesus prise» – det er et driv i arrangementet som kler pianisten og koret godt.

Det samme gjelder den taktfaste «Å, for djup i Jesu kjærleik», hvor det er lett å bli revet med av korets tette klang og til og med modulasjonene i overgangen til 2. vers. Noen kor velger å fornye salmetradisjonen ved å gå mer i retning samtidsmusikk eller folkemusikk. Kirkens gospeltradisjon tatt i betraktning er det et ganske naturlig valg å jazze opp salmene – men tonespråket kan risikere å bli noe fremmed for den norske salmetradisjonen. Når en av salmene kombinerer et nesten filmatisk korarrangement med tradisjonell orgelsats og «jazz fills» samtidig, er jeg usikker på om jeg befinner meg på pianobar eller i kirken. De ulike stilene kan risikere å utradere hverandres skjønnhet i stedet for å berike hverandre.

Men jeg glemmer fort all kritikk mot sjangersammenblanding når jeg hører musikken i en slik innpakning. Og Gustavsen er en eminent arrangør og musiker. Der frasene kunne blitt søvndyssende hos andre jazzpianister, evner han å beholde en musikalsk nerve gjennom fraser som elegant tas ut av tiden. Det svevende hos Gustavsen spilles opp mot det myndige i Nordstogas tradisjonelle arrangementer og tilnærming, og korets utførelse munner slik ut i en brusende menighetssang slik den burde være i alle gudstjenester.

[ LES MER: Dutrons versjon av Requiem fremhever Mozarts melodiske suverenitet. ]

Litt statisk

Min eneste innvending er at koret fortsatt har litt igjen på presisjon, både rytmisk og tonalt. Noen ganger blir fraseringen i de mest tradisjonelle menighetssalmene litt statisk, der den evige lykksalighet kan bli litt for monoton med gjennomgående rolige tempi og stor romklang. Mest savner jeg at koret får muligheten til å ta noen sjanser og gå mer ut på kanten – men det haster ikke.

Musikkens dvelende preg gjør platen til et musikalsk rom for bønn og meditasjon, i tråd med tradisjonen for salmens mange vers. For den som er glad i både liturgisk musikk og jazz, er Domkorets plate under Vivianne Sydnes' ledelse et vakkert møte. Farvannet er rolig fore­løpig – om bølgene skulle bli høyere på neste plate, gjenstår det å se om de kan ri av stormen uten fare for havari. Foreløpig ser det lovende ut.