Rojal moral

Det er ikke så ofte at filmens utfall avsløres allerede i selve tittelen. Men så handler også Kongens nei om en av de viktigste hendelsene i norgeshistorien. Det er første gang kong Haakons sentrale rolle under de første krigsdagene i april 1940 blir framstilt på film.

Siden vi vet hvordan det går, forventer vi noe mer enn en rekonstruksjon. Kongens nei er hovedsakelig et portrett av kong Haakon, den danske prinsen som kom til Norge etter frigjøringen fra svenskene. Og danske Jesper Christensen framstiller den aldrende kongen som en som virkelig levde for valgspråket «Alt for Norge».

LES OGSÅ: Men hva skal vi lære av krigen? Norske filmer gir ett svar, bøkene et helt annet

Nesten som nyheter

Kongens nei har tatt fire år og 65 millioner kroner å lage. Filmen er inspirert av Alf R. Jacobsens bok med samme tittel, og er allerede valgt ut som Norges bidrag i konkurransen om den prestisjetunge Oscar-statuetten.

Filmen drives framover nærmest som en nyhetssendning, med tekstplakater som gir nøyaktige tids- og stedsangivelser for hendelsene som utspiller seg. I tillegg brukes reelle nyhetsmeldinger fra radioen som lydspor. Det understreker fortellingens troverdighet som historieskriving.

På flukt

Vi ser norske soldater, ledet av oberst Birger Eriksen (Erik Hivju), senke det tyske krigsskipet Blücher i Drøbaksundet. Vi får være med på skuddvekslingene ved Midtskogen, der 17 år gamle Fredrik Seeberg (Arthur Hakalahti) blir skadet når han og de andre gardistene skal trygge kongens flukt mot Elverum.

Men først og fremst handler dette om et statsapparat som flykter fra tyskerne, mens de samtidig forsøker å redde nasjonen. Kongefamilien følger regjeringen på toget til Hamar, men må evakuere når tyskernes bomber regner ned over hodene deres. De spektakulære eksplosjonene kombinert med en urolig og tett kameraføring og et drønnende lydspor, understreker dramatikken, i en stil vi kjenner fra andre krigsfilmer.

LES OGSÅ: – Enormt potensial i krigsfilm

Familiemann

Og det er virkelig en dramatisk fortelling, som regissør Erik Poppe velger å starte på Skaugum morgenen den 9. april. Her løper kong Haakon i snøen og leker gjemsel med barnebarna, og slik understrekes familiens tette bånd, spesielt bestefars forhold til lille prins Harald.

Her møter vi mannen, ikke monarken. Kong Haakon framstilles som varm og familiekjær bestefar, men når kongen og kronprinsen bruker en pustepause i den intense flukten til å diskutere hvorvidt dronning Maud har vært nok tilstede i Olavs oppvekst, blir fokuset på familiehistorien noe påtatt.

LES OGSÅ: Regissør Marius Holst skal lage film av boka Den største forbrytelsen

Krig eller forhandlinger

Forholdet mellom far og sønn er sentralt og interessant. Mens kong Haakon prøver å holde seg rolig og analyserende etter å ha fått beskjed om tyskernes ankomst, er kronprins Olav (Anders Baasmo Christiansen) utålmodig. Kong Haakon er villig til å forhandle, mens sønnen er opprørt over regjeringens tiltaksløshet. Han mener de burde ha skjønt at tyskerne kom til å angripe Norge og er sinna for at de ikke har mobilisert. Kronprinsen er klar for å krige, men det er ikke nødvendigvis kongen.

Statsminister Nygaardsvold framstilles som en feiging uten verken lyst eller evne til å ta opp kampen mot okkupasjonsmakta. Den eneste vi blir kjent med fra tysk side, er sendemannen Curt Bräuer, som blir bedt om å sørge for at den norske regjeringen samarbeider med nazistene. Bräuer ser på seg selv som en diplomat, og er innstilt på å få nordmennene med på en fredelig overgivelse. Vi vet alle hvordan det gikk.

Kunne utforsket mer

Regissør Erik Poppe er god på å gå tett på de personlige historiene, og ikke minst løfte de store spørsmålene i sine filmer. I deUSYNLIGE tok han opp temaet tilgivelse, mens Tusen ganger god natt handlet om krigsfotografen som måtte velge mellom å redde familielivet eller å følge kallet.

Denne gangen må Poppe ikke bare forholde seg til en historisk person, men til og med den norske kongen, noe som kanskje gjør ham noe reservert og respektfull.

For Kongens nei er på sitt beste når det tunge moralske ansvaret synker inn over monarken. Det mest interessante i denne historien, er hva det koster en konge å ha hele nasjonens ansvar hvilende på sine skuldre.

Konsekvensene av kongens nei, blir bombing og død. Reflekterte han over hva som kom til å skje? Her kunne filmen vært enda mer utforskende.

LES OGSÅ: Produsenten bak Max Manus og Kampen om tungtvannet føler seg ikke truffet av kritikken mot norsk krigsfilm

Mer åpen

Kongens nei er proff og påkostet, skuespillerne gir troverdige rolletolkninger og tidskoloritten er treffende. Det er ikke tvil om at dette er godt filmhåndverk og en viktig fortelling, så hvorfor er det likevel så vanskelig å være veldig begeistret?

Kanskje fordi Kongens nei føyer seg inn i rekka av heltefortellinger fra 2. verdenskrig. Filmen avsluttes med en plakat som forteller om den historiske viktigheten av denne hendelsen – så vi ikke skal være i tvil om at kong Haakon gjorde det rette valget. Det hadde vært mer spennende om filmen hadde våget å la spørsmålet være mer åpent.

Men det er det kanskje ikke rom i en historie som handler om å gi alt for Norge.