Rock fra bar og bønnerom

Albumet Nothing More Than Clay med Johnny Red & The Prayerhouse People er snublende nær å fortjene betegnelsen en milepæl i norsk rock, allerede etter tre-fire gjennomspillinger. I gleden over at slike band faktisk finnes, til og med her på berget, lar jeg enn så lenge det knirkete og mollstemte oksespannet av ei rockegruppe, få pløye seg stadig dypere ned i sporene fra amerikansk og norsk historie om musikk og meningen med livet. Platen vil garantert sette spor.

LES MER: Rock i ferd med å forsvinne

Fødsel og død

Gamle, værbitte sjømannsviser fra kysten flettes inn i hjertevarme viser fra steinrøysa nedi bakken. Like naturlig som også americana, honkey tonk-country med lavt turtall, og country-rock slik The Long Ryders spilte det på 1980-tallet, finner seg tilrette. Det handler om livets inngang og utgang, og alle dalførene og fjellovergangene som må forseres i mellomtiden. Det er som Nick Cave og Johnny Cash sitter fremst på ­førersetet. De har satt rytmen og grunnstemningen, mens vi blant passasjerene drar kjensel på Erik Bye, Woody Guthrie, Bob Dylan, Alf Prøysen, David Eugene­ ­Edwards (Wovenhand), Tom Waitz, Elias Akselsen og Janove Ottesen. Alle musikalsk og tekstlig på riktig plass.

Kaizers Orchestra-vokalisten kunne umulig, også i virkeligheten, ha funnet seg et bedre tilholdssted etter at hans eget eminente lille skrangleorkester ble lagt ned. Slik Kaizers beveget seg mellom fødsel og død, himmel og helvete, festen og fordervelsen, gjør også Johnny Red & The Prayerhouse People det. Kanskje ikke tilfeldig at begge har røtter på Jæren? Der bedehusene fremdeles står tett, men landskapet ellers byr på få skjulesteder for hvileløse sjeler på vandring.

LES MER: Droppet Hendrix for hardingfela

Finner havnen

Det er tekster om tro, håp og kjærlighet. Fra åpningslåten «Adam Was A Sailor», hvor refrenget; «I’ve been searching for Jesus all the days of my life», slynges ut som en livbøye når bølgene går som høyest, og horisonten er svart som kull.

I «One Day Is Over» henvender teksten seg til en mor full av bekymring og slitasje. Men fatt mot, kjære mor: «One Day is over, but another day will come». «Sleep Now My Daughter» er en like hudløs og hjertevarm sang, fra en bekymret far til en datter som er dyrebar og umistelig. Aller sterkest er likevel «Crazy Crow», hvor musikken sleper seg av gårde til teksten om en god venn som går under navnet ­Generalen: «They call him the general, and though I hate generals, I call him the greatest of friends». Tekstarbeid på høyt nivå.

Det hele munner ut med «One Of These Days»; en dag hvor man ikke lenger trenger å løpe til eller fra noe som helst, men i stedet kan få hvile i Frelserens armer. Det er som man endelig har funnet den trygge havnen man speider så intenst etter på ­åpningslåten.

LES MER: Prestesønn ble Mr. Rockefeller

Mollstemt autoritet

John Gravdals ru og såre stemme løfter frem teksten med mollstemt autoritet og mildhet. Harmonisangen på refrengene understreker budskapet. Vokal­delen og tangentspiller Kårstein Bøs piano, trekkspill og orgel – setter en grunnstemning som tar opp i seg det alvorsfylte tankegodset på best mulig måte. Gravdals og Tore Brattgjerdes gitarer slutter, sammen med bassist Johannes Bjelland og trommeslager Rune Særheim, lavmælt opp under den musikalske sentrallinjen. Felespiller Helene Reite Uglem, som har sluttet i bandet, kunne muligens ha understreket skjørheten og sårbarheten på plata ytterligere. Kanskje ville det blitt for mye sårhet og melankoli?

Bandet som ble startet på nyåret 2014, ser ut til å ha funnet et tekstlig og musikalsk landskap som mange vil kjenne seg igjen i, selv om de ikke kan huske å ha vært der. Johnny Red & The Prayerhouse People formidler en gjenklang av noe grunnleggende, som når dypere, og strekker seg videre, enn vi kan sette fornuftige ord på.