River Ibsen i biter

Kan man danse Ibsen? Hva med undertekst og alt som ligger i luften mellom det som sies og aldri blir sagt? Den finurlige vekslingen mellom fortid og fremtid, angst og håp. Der hvert eneste lille ord har betydning og gradvis lar oss ane alt.

Når det likevel ikke føles som dansens formspråk kommer til kort i «München-trilogien», er det med et klokt fortellergrep og et par dyktige dansere for hånden. Mer enn å fortelle én historie presenterer koreograf Ingun Bjørnsgård bruddstykker av situasjoner fra Ibsens skuespill. Med saks og lim gyver hun løs på Rosmersholm, Fruen fra havet og Hedda Gabler – de tre stykkene Ibsen skrev mens han bodde i München.

LES MER: Den Nationale Scene i Bergen har valgt en person med Downs syndrom til å spille Hedvig. Kan det gå bra?

Valg

Spørsmålet om Ibsen kan danses, kan dessuten fort føles passé etter at Operaen gjentatte ganger har gjort nettopp det. Ghosts - Ibsens Gengangere har allerede turnert verden rundt, mens Hedda Gabler har blitt invitert til Bolsjojteatret i Russland. Med «München-trilogien» føyer Ingun Bjørnsgård seg inn i rekken av koreografer som trykker Ibsen til sitt bryst, og klarer å videreformidle det over scenekanten.

Danser Camilla Spidsøe behersker det moderne formspråket og den ømme nerven koreografien krever. Vi aner vellet av følelser som rører seg der like under huden på Ibsens sterke og skjøre kvinner. Rebekka West, Ellida Wangel og Hedda Gabler står alle overfor et veiskille i livet, og sier oss noe om valgene vi tar – og hva det gjør med oss. Spesielt når vi velger feil.

LES MER: Vi snakker om en Hedda som mer enn sannsynlig går inn i Nasjonalballettens lille samling av signalverker, skrytelista.

Fragmentert

Med på scenen danser Ole Willy Falkhaugen. Her er øyeblikk av øm berøring så vel som vilt begjær i rollene som Rebekka West og Johannes Rosmer. Men også situasjoner som glir over fra varsomme favntak til hissige basketak. En retningsvill danseduett setter publikum på sporet av Ellidas kvaler i Fruen fra havet. Der hun slites mellom den irrasjonelle, uforløste forelskelsen og den trygge nestekjærligheten til sin mann. Mens blomstervaser fyker over scenekanten og selv strykekvartetten som befinner seg på scenen, ikke får fred fra Heddas frustrasjon.

Skuespilleren Andrine Sæther bidrar med Ibsens egne ord, som også er klippet og limt i. Resultatet er en fragmentert forestilling med inspirasjon og referanser til Ibsen. En fordypning i følelser og et blikk inn i enkeltsituasjoner, snarere enn forsøk på å føye seg inn i en tradisjonell Ibsensk fortellertradisjon. I dansens abstrakte formspråk skimter vi likefullt hans allmennmenneskelige spørsmål: Hvem er vi? Hvor skal vi?