Resept til det siste

Vi har allerede hørt mange av Fugellis tanker om liv og levned, og hva det vil si å være døende. Han var en mildt sagt offentlig person, og delte gjerne sin livsvisdom – ofte formulert som sitatvennlige «onelinere». Likevel føles det forfriskende nytt med regissør Eriks Poppes dokumentariske blikk. I Per Fugelli – siste resept gir han oss et nært, varmt og rørende portrett av sosialmedisineren og samfunnsdebattanten, som etter at han fikk kreftbeskjeden i 2009 nærmest satt rekord i hvor lenge man kan dø i all offentlighet.

I store deler av filmen er det Per Fugellis egen voiceover-stemme som kommer til orde. Poppe gjør ingen forsøk på å parere professoren. Dette er hans film, hans siste tale til de som vil høre. De gjør en avtale om å slutte å filme når Fugelli sier i fra. Det ender opp med en film som slår følge det siste leveåret.

LES MIN TRO MED PER FUGELLI: Røsten i ødemarken

Tett på

Poppe tar oss med på den døende professorens forelesninger for lydhøre studenter, til fakkeltog mot fremmedfrykt og blomsterstjeling i Botanisk hage. Etter hver også på trettende sosiale sammenkomster. «Jeg trives best med min egen lille flokk nå», sier Fugelli på et tidspunkt. Det er sterkt å bli vitne til at han gradvis svekkes, avlyser mer og «søker asyl i seg selv og får avslag», som han selv formulerer det.

I dødens tid klarer ikke Fugelli helt å leve etter sine egne slagord. Han synes det er vanskelig å godta seg selv som en rest. Dokumentaren går hele tiden tett på, som når vi blir med inn til hjerneskanning. Fugellis umiddelbare reaksjon etter endt undersøkelse er av at det føles som å ha vært i jungelen på grunn av de rare lydene. Et talende eksempel på evnen til å beholde sin barnlige tilnærming til ting. I neste øyeblikk kontrasteres det med å gi rom for Fugellis detaljerte, medisinske beskrivelser av egen helsetilstand, der overtrykk i kraniet kan komme til å knuse hjernen innenfra. Slik får Poppe frem mye av kompleksiteten i Fugelli.

Klokere

Med slående vakre bilder fra familiestedene på Orre og Røst, får Fugellis ord en ytterligere resonans. Her jobbet han som lege en periode på 70-tallet, et sted og et folk som har vært formende for den han ble. I havgapet og den viltvoksende naturen er det som om tankene klinger enda klokere. Hva han snart må gi slipp på blir enda nærere og tydeligere.

Sterkest er scenene med kona Charlotte, et 50 år langt samliv som snart går mot slutten, men der de fortsatt makter å finne smil og støtte i hverandre. Poppe behersker kunsten å spille på de emosjonelle strengene uten at det blir smakløst mye. Med sober musikk, slående natur og to mennesker som lener seg mot hverandre og nærmest blir til ett, er det umulig å ikke la seg berøre.

Motbør

I et tidligere intervju med Vårt Land fortalte Fugelli at han ikke trodde på Gud, men kunne ha en fornemmelse av «et skapende prinsipp». I filmen gjør Poppe det tydelig at han på ingen måte er en ihuga ateist. «Jeg må finne Gud så jeg har noen å takke Charlotte for», sier Fugelli med glimt i øyet, men likevel i dypt alvor. Han reduserer ikke verden til det håndfaste, til legevitenskapens og logikkens svar på hvordan det hele henger i hop. For inni kroppen er det en ånd, hinsides «molekylene som vi er så besatt av».

Mot slutten av filmen får vi møte sønnen Aksel, som gir sin far noe motstand i hans prosjekt om å bevisstgjøre oss på vår egen dødelighet. Det gir med ett dokumentaren en skarpere kant og oppleves som en berikende motbør til Fugellis «fritt fram»-ferd gjennom filmen. Vi blir mer nysgjerrig på relasjonene til hans nærmeste, som med fordel kunne blitt gitt større plass. Fugelli ville finne frem resepter for å leve et godt og anstendig liv – helt til det siste. Det har blitt til en dokumentar som både byr på fengslende alvor og stor livsglede.